Godt naboskap

Tvers over gata for meg bor det en familie som ikke var spesielt lei seg forrige tirsdag, da Fidel gikk av. Foer revolusjonen eide de 13 hus i Trinidad, en forretning og store landomraader. Fidel tok alt utenom huset de naa bor i, og min nabo ble satt i tvangsarbeid paa en grisefarm. Mat til folket, og jord til alle! De sitter hver kveld og skuler over mot mitt vindu, hvor det tidligere bodde en annen rik familie som klarte aa roemme til USA foer Fidel tok over i ´59. De har fremdeles skjoetet paa huset. Min vertsfamilie, en arbeiderfamilie fra utkanten av byen, fikk dette huset av Staten for noen aar siden fordi deres davaerende bolig holdt paa aa falle sammen. De er nervoese om dagen: Tenk om de kommer tilbake, de rike Miamicubanerne, og tar tilbake alt sammen? Konspirasjonsteoriene er mange, og paranoia lurer bak hvert hjoerne; - Du vet vel det, Nina, at det eneste de kapitalistiske eksilcubanerne vil, er aa komme tilbake aa ta tilbake alt det som var deres? De vil gjoere seg til herrer av Cuba igjen, og alt vil bli som foer revolusjonen da noen faa eide all jorda og de fattige ikke hadde noe! Vi cubanere vil ikke ha noe av dette!

Heldigvis er disse gamle eksilkapitalistene paa den andre siden av Floridastredet like hvithaarede som Raúls regjering. Og her venter vi, paa hver vaar side av gata.

Om aa hoppe etter Fidel

"Bare Fidel er Fidel" sa hans lillebror da han ble valgt til ny president i gaar. Med 609 av 609 stemmer. Alle hans nye ministre hadde like graatt haar som ham. Den nye forsvarsministeren kunne nesten ikke staa, og virket halvblind.

"Revolusjonen trenger mange Fideler naa og i tiden framover, som kan kjempe for aa forbedre alt, for at nasjonen kan fornye seg dag for dag; vi maa fortsette aa oedelegge enhver hindring, ethvert bakholdsangrep." Skriker forsiden av dagens Juventud rebelde, illustrert av tegninger av Fidel med gevaer.

"Vi har bare én visshet: Cubas fortid bestemmer vi cubanere, i gaar, i dag og for alltid. (...) Vi forventer ingenting utenifra, i hvert fall ikke fra vaare mektig naboer som blokkerer oss." Skriver en indignert herre paa side 4 i samme avis.

"Naar handelsblokaden faller, faller ogsaa regjeringen. Hvem skal de da skylde paa? Hvem skal da faa skylden for at Cuba gaar til helvete?" Sa flere venner av meg i gaar.

Saa vi venter og ser.

Et haandkle er ogsaa medisin

Jeg var syk. Magen hadde slaatt seg helt vrang, og min vertsmor hadde proevd knallsterk urtete, papaya i smaa biter, kokt vann med mystiske, illeluktende tilsetninger og kyllingsuppe. Det var ikke annet aa gjoere enn aa hente inn medisinmannen! Han luktet baal, og begynte aa gjoere mystiske bevegelser med et slitt haandkle mens han pustet og blaaste kraftig, omtrent som om han ville dra og suge noe ut av magen min. Saa gjorde han det fatale; han klemte og masserte min stakkars mage, som reagerte helt naturlig med aa vrenge seg. Og jeg kastet opp. Over hele mannen. Og litt senere foelte jeg meg bedre! Saa da er spoersmaalet: Kurerte han meg? Min vertsmor var overbevist. Jeg var bare glad for aa vaere frisk igjen. Effekten er tross alt det viktigste.

Det roede spoekelset paa benken

Beklager, Fidel. Jeg skrev tidligere at ingen her vil savne deg. Det stemmer ikke helt. I gaar traff jeg én mann som hevdet at han aldri ville senke sitt roede flagg. T-skjorten hans var knall roed, skjegget var langt og graatt og oeynene gamle og slitne. Han snakket i tre timer om altruisme, om kapitalismens urettferdighet og faenskap, hveste at han ikke ville gi seg foer Revolusjonen var spredd til alle verdens hjoerner. Han messet og hylte om hverandre at cubanere var paranoide av noedvendighet - for hadde ikke USA hittil kastet alle de latinamerikanske statssjefene de ikke likte, og stemte det ikke at CIA hadde agenter over hele Cuba som jobbet mot Revolusjonen og Fidel? Cubas sosialisme var fremdeles i stoepeskjeen, mente han, for folket var fremdeles ikke modent, ikke godt nok utdannet, ikke forberedt. Men han var overbevist om at kommunismen maatte og ville seire. En dag.

Han overbeviste meg ikke. Beklager igjen.

Brukte klaer og perestrojka

Jeg spiste middag med en arkitekt her en kveld i forrige uke, han hadde tidligere jobbet ved Trinidads statlige konserveringskontor og ville diskutere byens skjebne. Men han var egentlig opptatt av en annen skjebne. Vi spiste ropa vieja - brukte klaer - ironisk hverdagsmat som bestaar av okse- eller svinekjoett i tynne, tynne strimler. (Det er altsaa ikke bare klaerne som er brukte og slitte her, ogsaa maten kan og maa brukes flere ganger.) Denne arkitekten hadde sin utdannelse fra det gamle Sovjet, og sa at han naa var i ferd med aa oppleve sin andre perestrojka. Han var urolig. Alle visste at noe var paa gang. To ministre hadde kranglet aapenlyst paa en baseballkamp i Havana. Det var braak i de hoeyeste kontorer. Og tirsdag denne uka kom beskjeden mange hadde ventet paa. Men ingen vet hva som ville skje naa. I gatene er det ingen diskusjon, og heller ikke i avisene - i hvert fall ikke aapent. Tirsdagens leder i Juventud Rebelde, revolusjonens organ for unge, handlet om en ung musiker som naa skulle starte en solokarriere. Avisen og hans gamle laeremester i et kjent Havanaband oensket den unge lykke til paa ferden, og redaktoeren skrev at slik maatte det vaere; den gamle mesteren maatte etter avsluttet opplaering la den unge gaa sin egen vei, skape sitt eget liv. Var dette en skjult kommentar til kamerat Fidel, som paa hele forsiden gjentok at han ikke ville la seg gjenvelge?

Alle sier uten overbevisning at alt vil fortsette som foer. Revolusjonen maa fortsette. Men hvem skal ta over ledelsen? Mine unge venner vil gaa andre veier.

Kjaere Fidel

Jeg fikk hoere nyheten om din avgang sent paa ettermiddagen i gaar, av en turist som hadde lest avskjedsbrevet ditt paa nettet. Mine cubanske venner her i Trinidad kunne ikke brydd seg mindre. Vi hadde tilbrakt hele formiddagen sammen, og ingen hadde nevnt nyheten med et ord. I gatene og paa trappene gikk praten som vanlig, frustrert, resignert mumling om syke familiemedlemmer som manglet medisiner, om den elendige loennen de faar, om hvor gjerne de skulle hatt en bil, saa de slapp aa bruke halve dagen paa aa komme seg paa jobb, om venner som hadde klart det - aa komme seg over til Miami eller Europa, om den manglende ytringsfriheten og bevegelsesfriheten de bare kan droemme om. De mumlet fordi de risikerer opptil fire aar i fengsel for aa kritisere ditt regime. Men de bruker din partiavis som toalettpapir, og det er ikke bare fordi den er billigere. Da jeg kom loepende tilbake fra nettkafeen (som cubanere ikke har tilgang til, paa samme maate som de ikke har lov til verken aa leie en bil eller eie en mobiltelefon, i sitt eget land!) og spurte hva de mente om nyheten fra Havana, svarte de bare oppgitt at broren din ikke er noe bedre. "Ingen vet hva som vil skje," gikk refrenget i gata. Men de hadde ikke noe haap om endring til det bedre "saa lenge Fidel er i live. Det er to aar siden han sluttet aa opptre offentlig, og fremdeles lever vi i denne elendigheten." En ung danser sa han hadde hoert nyheten paa radio i gaar tidlig, men han hadde raskt skrudd av og fortsatt med aa studere sin slitte spansk-engelsk ordbok. Han reiser til Irland til sommeren, paa invitasjon fra et danseinstitutt i Dublin. Han er som alle andre forbannet over at cubanere ikke kan reise fritt ut og inn av sitt eget land, men er avhengige av aa bli invitert ut enten av en privatperson eller en institusjon. "Vi har ingen tradisjon for intelligent diskusjon i dette landet" sa en annen. "Vi bare foelger ordre." Dine ordre, som folk ser mindre og mindre mening med. Til og med bestemor paa 72 flakket med blikket da jeg spurte om hvor viktig denne nyheten egentlig var: "Han har jo vaert syk lenge. Ingen lever evig."


Hele ettermiddagen i gaar sendte statskanalene intervjuer med folk paa gatene i Havana. Disse kanalene er de eneste, selvfoelgelig, og helt elendige. Beklager, Fidel, men det mest intelligente som sendes er tegnefilmene. Men i gaar ble det snakket i store, hule ord om hvor viktig det var aa foere denne sosialistiske kampen videre, at ditt lys aldri ville slukne, at Revolusjonen ikke bare er din, men folkets. En liten gutt stammet fram en innlaert lekse om at han aldri, aldri, aldri ville svikte Revolusjonen. Han virket nervoes og utilpass, som de andre. Det hele var uvirkelig, som doede ekko fra en kald tid. Min vertsfamilie hoerte da heller ikke etter, de trakk ut paa trappa og fortsatte sine smaa, private kamper for aa overleve. Noe er paa trappene om dagen, og kjaere Fidel, det er faa her som vil savne deg.

Mango!

Jeg har ei lita venninne paa fem aar som synes jeg er forferdelig stygg og tynn. Jeg har jo ikke rumpe! Og ikke kan jeg bevege meg, jeg lakkerer ikke neglene, klaerne mine er kjedelige, uten glitter og stas, jeg kan ikke gestikulere, ikke synge, ikke danse, ikke floerte, ikke erte. Hun har derfor utnevnt seg selv til min personlige raadgiver, og soerger hver uke for at neglene mine skriker i nye farger og moenstre, hun demonstrerer hvordan det skal vrikkes, vris og danses bortover gata for aa faa den livsnoedvendige oppmerksomheten folk i denne byen lever av og for, og hun klyper meg i rumpa for aa sjekke om den blir noe stoerre. Men hver uke blir hun skuffet, og utbryter at hvis jeg vil bli mango maa jeg anstrenge meg mer! Mango! er trinitariernes hederskompliment for deilige, soete og saftige jenter og gutter, fordi mangofruktene her i Trinidad visstnok er Cubas beste. Men jeg blir nok aldri mer enn en halvmoden, kjedelig banan. Med notatblokk.

I felten

Jeg vaakner tidlig, ingen planer for dagen. Hva skal jeg finne paa? Sola er sterk allerede, og jeg spiser frukt og drikker kaffe paa trappa. I nabohuset oever noen paa bongotrommer. Saa dukker det opp mennesker, moeter og eventyr, drivende nedover gata, sammen med hester, hunder og esler, konserter, utstillinger, turer ned til elva, unger, kunstnere, dagdrivere, trubadurer, gamle menn med hvitt haar og mange historier aa fortelle, fotografer, fylliker og skravlekjerringer, glass med soet vin, mer kaffe og en lunch paa taket, en dans - og plutselig er det natt og stjerneklart.

Evig loppemarked

Tenk deg at du er innesperret paa et daarlig loppemarked. Det er varmt. Koene er endeloese. Ingen vet hva som selges der framme ved diskene, bare at det maa vaere noe viktig, noe du trenger. Det er jo saa mange som venter! Det er visst kommet noe nytt i dag, fra Venezuela. Saape? Brukte klaer? Sandaler? Ingen vet. Men alle staar i koe utenfor butikkdoerene, noen hissige, andre oppgitte. For det er ikke noe loppemarked dette. Det er hverdag.

Det er ikke lett

No es facil. Det er ikke lett. Denne setningen hoerer man ofte her, etterfulgt av et oppgitt "men vi klarer det." Og som oftest klarer man det. Tross alt. Denne helga har jeg besoekt noen av cubas edle boender, som flere av mine byvenner kaller dem. De som bor paa landet her skal visst vaere saa mye bedre enn byfolket, aerligere, sunnere, vennligere. Jeg vet ikke. Fra loerdag til mandag sov jeg paa en halmmadrass i et skur av papplater lappet sammen med plankebiter og boelgeblikk. Grisen bodde bak kjoekkenet, og hanen trippet rundt i stua. Heldigvis sang gresshoppene i hagen hoeyere enn ham. De av mine verter som var eldre enn 25 hadde ikke tenner. De to yngste doetrene i huset var 15 og 17 aar, foerstnevnte gravid i sjette maaned og storesoesteren hadde ei datter paa tre. Alle snakket om forskjellige slektninger som bodde i utlandet, som hadde klart det. Aa komme seg vekk. Stroemmen gikk da bestemor skulle koke risen og boennene til middag. Det gjorde den visst ofte. Men hva gjoer vel det, man har da ved!


For aa komme meg til denne bestemoren reiste jeg i sju timer. Hun bor 12 mil fra Trinidad. Det er ikke lett. Vi moette opp paa stasjoen klokka sju om morgenen. Det skulle gaa en lastebil da. Den kom ikke. Klokken halv ni kom det en annen lastebil. Vi var heldige. De fleste hadde ventet i det lille venterommet siden fem og seks. Vi skranglet til naermeste by, stuet sammen staaende paa planet. Lastebilen vi skulle tatt direkte videre til neste by var kjoert. Saa vi presset oss inn i en mindre lastebil som skulle i riktig retning, en omvei som ble lengre og lengre jo varmere det ble. Da vi kom fram til neste endestasjon var siste lastebil videre gaatt. Saa vi presset oss inn i en allerede overfylt buss, eller noe som en gang hadde vaert en buss. Det var mest malingflekker og rust igjen. Svette, sol og stoev klistret seg til vinduet. Det luktet dyr. Gjennom alle hullene i gulvet saa jeg asfalten seile forbi. Paa neste stasjon var det stille. Rutetabeller finnes ikke. Vi spurte en dame om neste transport. Hun ristet oppgitt paa hodet. Ingen flere i dag. Hva gjoer man da? Stiller seg opp paa et oppsamlingspunkt langs veien, og venter til det kommer noe skranglende forbi, en bil med ledige seter, en lastebil med plass paa planet eller en kollektivtaxi. Dette er ikke vanlige drosjer, men biler som kjoerer mer eller mindre faste ruter til lave priser. Hvor lang tid det vil ta foer noe kommer? Ingen vet. Saa man trekker en koelapp av mannen i uniform som staar i solsteika og vinker inn doninger med ledig plass. Disse trafikkoffiserene ble satt i arbeid paa nittitallet, da Cuba plutselig stod alene etter Sovjets fall. Alle borgere ble paalagt aa plukke opp folk langs veien, men de var saa mange at det ble slosskamper om aa presse seg inn der det var ledig. Offiserene staar der fremdeles, og skaper en viss orden i det varme, oppgitte kaoset av mennesker som skal paa jobb, paa skolen, og hjem igjen. Men plutselig er offiseren borte. Det er lunchtid, og ingen biler stopper. Han blir borte lenge. Folk venter, rolige, apatiske, sultne. Etter nesten to timer kom det en sliten lada forbi, og sju svette timer etter avreise var vi framme.

Hele turen kostet rundt 5 norske kroner. Bestemor hadde aldri vaert i Trinidad. Det var for langt og for dyrt. Det er ikke lett.