Karibisk dronning

Trinidad er ei gammel dame, av de eldste paa Cuba. Dronning av pastell og solnedganger naar hun vil, falmet og sliten saa fort du ser bort. Hun har ligget her paa en groenn hoeyde mellom fuktigmoerke fjell og turkisblaatt hav i snart 500 aar, mellom palmer, banantraer og gamle sukkerplantasjer, med bratte, snorrette gater som begynner i skyggen av fjellet og stuper ruglete av brostein ned mot hvite strender. Hun er vakker paa avstand og paa utsiden, med kolonial arkitektur, rosaguleturkise fasader i palmeskygger, taarn, buer og patioer, smaa byrom med tropenes fugler og planter. Saa fort man beveger seg inn mellom skjoertene hennes, gjennom gatene og inn i bylivet lukter hun styggvakkert. For landskapet er bare en glatt ramme rundt hennes lyder og lukter. Tidlig om morgenen roper broedmannen ut om ferskt, varmt broed, gresshoppene stilner naar sola staar opp, hanene tar over lydstafetten mens hestekjerrer skrangler forbi vinduet mitt i gamlebyen, kanarifulgene i patioen synger ut, fruktmannen kommer med bananer, litt brune i dag, en sykkel krangler seg over ujevn brostein. Turister klikker seg oppover, mot det gamle torget, kan jeg ta et bilde? Bestemor i huset mitt stiller seg opp, faar en kulepenn. Det klikker, klikker igjen. Ingen sier takk. Mennesker og hunder finner sin vei opp og ned denne elvegata av gammel, blankslitt stein. Paa vei til noe, eller bare paa vei. Under stikkende sol. En gammel lada sliter seg oppover gata, nabodama stopper nedenfor vinduet og beklager seg over livet, men alle har nok med sitt. Hay que ser feliz.

Trinidad lukter svett hest, solsvidd stoev og stein, mango, stekt svor og svart eksos, mynte, guavasyltetoey, nybrent kaffe og varmt broed, ferskpresset appelsinjuice, salt vind, urin og blomster.

Hay que ser feliz. (Man maa jo vaere lykkelig.)

Havpuls

Sola var skarp i dag, saa sterk at jeg bare kunne myse paa alle fargene gjennom bremmen paa en straahatt. En blaa sykkel trilla meg sakte ned til havet, der fargene var enda mer blendende. Turkise boelger og hvit sand. Det gjorde allerede mindre vondt. Jeg har foelt meg naken i det siste, alle spiser biter av meg, spoer, graver, roper, vil fortelle, vil bli sett. Det er saa mye her som maa ut, maa luftes foer noe eksploderer, og jeg maa hoere paa, forstaa. Men i dag hadde jeg havpuls, under en stor brem av straa, bare forstyrret av en bok. Som ikke hadde det travelt.

Ring sjefen!

Det var torsdag kveld, og jeg var varm, sliten og grinete. Det var bare en ting som kunne hjelpe: Et glass vin. Butikken var stengt, saa jeg gikk til naermeste bar og ba om et glass roedvin.
- Det gaar ikke. Vi selger bare hele flasker.
- Det maa da gaa an aa dele opp ei flaske?
- Nei, for hva skal jeg gjoere hvis det blir igjen rester?
- Men herregud, (som sagt, jeg var grinete, og dessuten fungerer det bra aa frese paa spansk; mange s'er aa hisse med), du tar jo bare ekstra betalt for hvert glass, saa tjener du inn den flaska paa to glass!!
- Nei, saann gjoer vi det ikke her. Du faar spoerre sjefen.
- Og hvem er sjefen?
- Staten.
- Det er Staten som eier den flaska?
- (Bartenderen tenkte seg om en stund). - Ja.
- Og du har ikke lov til aa tenke selv?
(Bartenderen tenkte seg om igjen, med et tomt uttrykk i det blanke, svette ansiktet). Saa kom det: - Nei.

Jeg ga opp.

Advokat for 20 dollar? I maaneden?

Jeg kjenner en advokat, med spesialfelt strafferett. Hun tjener rundt 20 dollar i maaneden, rundt 120 norske kroner. Leiligheten hennes er liten, men luftig og lys, med tre soverom og to smaa bad. To av rommene leies ut i hoeysesongen, som varer fra november til april, og fra midten av juni til slutten av august. I de periodene bor hun og mannen og deres to gutter paa 10 og 17 aar paa et lite rom, med en stor seng, samt kjoekken, stue og balkong, som turistene ogsaa bruker.

En venn av familien studerer fysioterapi. Han vurderer aa avslutte utdannelsen, fordi han vil vekk. Hvis han fullfoerer utdannelsen krever Fidel at han jobber for Staten i fem aar, for aa betale ned utdannelsen, foer han kanskje kan faa reise ut med et av Cubas mange programmer for utveksling av medisinsk personell. Til andre sosialiststater Afrika eller Soer-Amerika. Aller mest sannsynlig faar han aldri pass. To av soesknene hans bor i Spania, og han oensker seg dit.

En maler jeg snakket med fortalte over en kaffe at han manglet bare ett aar for aa fullfoere legeutdannelsen. Han hadde sluttet og begynt som maler i stedet. I sesongen solgte han postkort med glorete solnedganger til turistene. Det var bedre betalt.

Patria o la muerte! (Fedrelandet eller doeden!)

Grisete kulturorgie i salsatakt

Det er kulturuke i Trinidad, La Semana de Cultura. Den bestaar i fraatsing av svin - og litt bakgrunnsmusikk. Hele hovedgata er fylt med matboder hvor man selger svinekjoett i alle varianter for cubanske pesos, den nasjonale myntenheten som er verdt en 25te del av en konvertibel peso, som foelger dollarkursen. For cubanske pesos kan man naa hele doegnet fint kan kjoepe et grillspyd for 2,5 norske kroner hos en selger, et rundstykke med skinke for 1 krone hos naboen, poelser i knallgule broed for 50 oere stykket hos neste, og saa videre. Innimellom har du smaakapitaliser som har innstallert en provisorisk disk i doera eller vinduet sitt, hvor de har stablet opp smaakaker, sjokolade, kyllinglaar, rom, tomater, karameller og broed. Og det er en grunn til at de heter smaakapitalister: Jeg proevde aa faa kjoept en sjokolade som kostet 3 cubanske pesos (rundt 75 oere), men hadde bare konvertible pesos i lomma. Kapitalisten fikk en av dem (verdt 6 kroner), men blaanektet og fulgte meg til en vekslebod. Rett skal vaere rett, og fortjenesten er det tydeligvis ikke saa farlig med. Eller kanskje han gjorde det slik fordi den Cubanske staten (les: Fidel) har innfoert strenge sanksjoner for forbrytelser mot turister?

Paa torget er det satt opp en scene hvor det hele dagen er konserter, dansegrupper og andre kulturelle finurligheter. Jeg har sett salsagrupper, afrikanske dansere, flamencodamer og gamle sviskesangere, og spurte en av dem som stod ved siden av meg om dette var noe spesielt cubansk. Han snudde seg og pekte: Dette er Cuba, sa han, og mente gatefesten, hoeytalerne, romflaskene og alle salsadanserne paa hjoernet. Eller var det noe annet han saa, og som jeg ikke har faatt oeye paa ennaa? Den som beveger seg, vil se.

Mystiske omveier

Hjemme vet jeg hvem jeg skal ringe, snakke eller skrive til hvis jeg vil ha noe gjort, hvordan jeg boer formulere meg, hvem som kan svare paa hva, og hvor lang tid det vil ta. Her aner jeg ingen av delene. Et brev er paa avveie, personen som skulle ha sendt det er ikke aa faa tak i, heller ikke kontaktpersonen paa kontoret hvor brevet burde ha innfunnet seg. I forrige uke. - Kan jeg ringe dit? Spoer jeg i min utaalmodighet. Og faar bare oppgitte skuldertrekk tilbake, og standardsvaret: Det blir mer komplisert. Saa jeg venter. Jeg er blitt veldig god til aa vente i det siste. Taalmodighet, taalmodighet, taalmodighet, sier min husvertinne. Og jeg setter kurs for stranda, hvor tiden gaar enda saktere.

Baseball a la Cubana

Hva kan man laere av en baseballkamp? Baseball er cubanernes nasjonalsport, og loerdag var det storkamp i Trinidad mot serieleder Santiago. Min husvert synes absolutt jeg skulle vaere med, "du som studerer det sosiale", og jeg var allerede paa vei ned trappa. Vi moette opp halv elleve, tre og en halv time foer kampen skulle begynne, og satt i sola og ventet mens stadion ble mer og mer fargerik og hoeylytt, full av unger, hunder, selgere og solskjermer. Stadion er visst konstruert for 8000, men mine venner for dagen mente det minst maatte vaere 15 000 stykker innenfor portene da kampen begynte klokken to. Det var mennesker i alle farger og stoerrelser, og mange hadde med seg hele familien. Tre varme timer og mye rom seinere (flaska var smugla inn og ble sendt rundt bak ryggen min, i anstendighetens navn?) var seieren klar, Trinidad slo Santiago, og hva skjedde? Jeg hadde ventet fullstendig kaos, men cubanerne rundt meg smilte, klemte naboen og heiet i toppen to minutter, foer de rolig og disiplinert rant ut av stadion, svette og fornoeyde, og gikk hjem. Ferdig med den saken. Hva jeg laerte av denne dagen? At seks timer paa baseballkamp her er mindre farlig enn seks minutter paa fotballkamp i Italia! Og at disse folka har vaert i kamp foer, og velger sine slag med omhu. Revolusjonen har vart i 50 aar, og den er bare avslutningen paa en lang kamp mot spanjoler, amerikanere og andre kapitalister. Hva er da en baseballkamp i den store sammenheng? Kanskje er de rett og slett leie av aa vaere i kamp? Man kan ikke leve i unntakstilstand for alltid.

Frokost i calle Martí

Ferskpresset guavajuice. Papaya i biter. Maisbroed med banan. Kamillete. Kjoekkenet er naermest som en luftig, halvt frittstaaende kasse med fliser paa veggene. En liten trapp foerer ned til foerste etasje, og opp til takterrassen kan man balansere paa noen trinn som med litt godvilje ligner en hoensestige. Det er aapne persienner paa tre sider, traer utenfor til alle kanter, vind, sol og lys til alle. Ogsaa til grisen i bakhagen. Feltarbeidet kan begynne. Men hvor skal jeg starte?

Exit Havana

Torsdag morgen klokken kvart over seks svingte en taxi inn under balkongen til min husvertinne Cristina, og under et minutt seinere var jeg og all bagasjen stappet inn. -Stasjonen?, spurte den tykke sjaafoeren. Si, peip jeg. - Musica? Si, peip jeg igjen. Og han skrudde opp volumet saa hanen skvatt og jeg vaakna paa et blunk. Salsa selfoelgelig. Min foerste innskytelse var aa be ham skru ned lyden litt, men tenkte med en gang at det er jo NAA det egentlig begynner. Det er i Trinidad det skal skje. Saa fra naa av boer det bare skrus opp!

Sjefen i gata

Naboen min i gamlebyen i Havana har en hane som vekker hele bygaarden foer klokken fem hver morgen. Det er flere haner i nabolaget ogsaa, saa mange at hvis jeg lokker oeynene kan jeg innbille meg at jeg er paa landet. Spesielt naar en hest traver forbi akkurat da, fulgt av bjeffende hunder og skrikende unger. Oeyeblikket varer helt til en sliten motorsykkel raser forbi under balkongen, og nabokafeen setter paa stereoanlegget for fullt. Havana er er merkelig blanding av storby og landsby, aapen og lukket paa samme tid. Jeg bor i en privat leilighet, hos et hyggelig par som leier ut to rom til turister, og kan naar som helst paa doegnet spise middag i en privat stue, der eierne har gjort foerste etasje i leiligheten sin om til en liten restaurant. Men allikevel foeler jeg meg ganske usynlig her. Vi kommer bare tilsynelatende innenfor og innpaa de som bor her. Turister er det mange av, men kun som en del av kulissene for cubansk hverdagsliv. - Linda, guapa, har du noe til meg? Det er ikke tvil om hvem som er sjefen i gata; det er hanene, hundene og innbyggerne selv.

Torsdag busser jeg seks timer soervestover, til Trinidad, etter en ukes cubanisering i denne fantastiske hovedstaden. Havana gir seg aldri. Fremdeles ligner jeg nok ei hvit elgku blant slue og sjarmerende gaseller, men den som beveger seg vil etterhvert laere rytmen.

Vinter i Havana

Mine foerste feltnotater ser slik ut (slitne loekker i en blaa notatbok, skrevet med skrekkblandet fryd):
Spraak overhoert paa flyet: Fransk, spansk, italiensk, tysk, russisk (tror jeg), norsk, svensk, dansk, kinesisk.
Flere par hvorav en hvit og den andre moerk og spansktalende.
Dukker under lag med skyer, under er det groent, moerkt og fuktig.
Hyggelig, gammel taxisjaafoer. Spansken fungerer!!
Kjoerer bak en lastebil med fullt av folk paa planet.
Mange gamle ladaer.
Bush er en terrorist! (Plakat langs veien).
Paa trusler og aggresjon svarer Cuba: Mer revolusjon! (Neste plakat).
Sjoesprut over Malecon.
Glorete julepynt i lobbyen.
Kaldt vann i dusjen.
God natt!