Kjaere Fidel

Jeg fikk hoere nyheten om din avgang sent paa ettermiddagen i gaar, av en turist som hadde lest avskjedsbrevet ditt paa nettet. Mine cubanske venner her i Trinidad kunne ikke brydd seg mindre. Vi hadde tilbrakt hele formiddagen sammen, og ingen hadde nevnt nyheten med et ord. I gatene og paa trappene gikk praten som vanlig, frustrert, resignert mumling om syke familiemedlemmer som manglet medisiner, om den elendige loennen de faar, om hvor gjerne de skulle hatt en bil, saa de slapp aa bruke halve dagen paa aa komme seg paa jobb, om venner som hadde klart det - aa komme seg over til Miami eller Europa, om den manglende ytringsfriheten og bevegelsesfriheten de bare kan droemme om. De mumlet fordi de risikerer opptil fire aar i fengsel for aa kritisere ditt regime. Men de bruker din partiavis som toalettpapir, og det er ikke bare fordi den er billigere. Da jeg kom loepende tilbake fra nettkafeen (som cubanere ikke har tilgang til, paa samme maate som de ikke har lov til verken aa leie en bil eller eie en mobiltelefon, i sitt eget land!) og spurte hva de mente om nyheten fra Havana, svarte de bare oppgitt at broren din ikke er noe bedre. "Ingen vet hva som vil skje," gikk refrenget i gata. Men de hadde ikke noe haap om endring til det bedre "saa lenge Fidel er i live. Det er to aar siden han sluttet aa opptre offentlig, og fremdeles lever vi i denne elendigheten." En ung danser sa han hadde hoert nyheten paa radio i gaar tidlig, men han hadde raskt skrudd av og fortsatt med aa studere sin slitte spansk-engelsk ordbok. Han reiser til Irland til sommeren, paa invitasjon fra et danseinstitutt i Dublin. Han er som alle andre forbannet over at cubanere ikke kan reise fritt ut og inn av sitt eget land, men er avhengige av aa bli invitert ut enten av en privatperson eller en institusjon. "Vi har ingen tradisjon for intelligent diskusjon i dette landet" sa en annen. "Vi bare foelger ordre." Dine ordre, som folk ser mindre og mindre mening med. Til og med bestemor paa 72 flakket med blikket da jeg spurte om hvor viktig denne nyheten egentlig var: "Han har jo vaert syk lenge. Ingen lever evig."


Hele ettermiddagen i gaar sendte statskanalene intervjuer med folk paa gatene i Havana. Disse kanalene er de eneste, selvfoelgelig, og helt elendige. Beklager, Fidel, men det mest intelligente som sendes er tegnefilmene. Men i gaar ble det snakket i store, hule ord om hvor viktig det var aa foere denne sosialistiske kampen videre, at ditt lys aldri ville slukne, at Revolusjonen ikke bare er din, men folkets. En liten gutt stammet fram en innlaert lekse om at han aldri, aldri, aldri ville svikte Revolusjonen. Han virket nervoes og utilpass, som de andre. Det hele var uvirkelig, som doede ekko fra en kald tid. Min vertsfamilie hoerte da heller ikke etter, de trakk ut paa trappa og fortsatte sine smaa, private kamper for aa overleve. Noe er paa trappene om dagen, og kjaere Fidel, det er faa her som vil savne deg.