Det roede spoekelset paa benken

Beklager, Fidel. Jeg skrev tidligere at ingen her vil savne deg. Det stemmer ikke helt. I gaar traff jeg én mann som hevdet at han aldri ville senke sitt roede flagg. T-skjorten hans var knall roed, skjegget var langt og graatt og oeynene gamle og slitne. Han snakket i tre timer om altruisme, om kapitalismens urettferdighet og faenskap, hveste at han ikke ville gi seg foer Revolusjonen var spredd til alle verdens hjoerner. Han messet og hylte om hverandre at cubanere var paranoide av noedvendighet - for hadde ikke USA hittil kastet alle de latinamerikanske statssjefene de ikke likte, og stemte det ikke at CIA hadde agenter over hele Cuba som jobbet mot Revolusjonen og Fidel? Cubas sosialisme var fremdeles i stoepeskjeen, mente han, for folket var fremdeles ikke modent, ikke godt nok utdannet, ikke forberedt. Men han var overbevist om at kommunismen maatte og ville seire. En dag.

Han overbeviste meg ikke. Beklager igjen.