Det er ikke lett

No es facil. Det er ikke lett. Denne setningen hoerer man ofte her, etterfulgt av et oppgitt "men vi klarer det." Og som oftest klarer man det. Tross alt. Denne helga har jeg besoekt noen av cubas edle boender, som flere av mine byvenner kaller dem. De som bor paa landet her skal visst vaere saa mye bedre enn byfolket, aerligere, sunnere, vennligere. Jeg vet ikke. Fra loerdag til mandag sov jeg paa en halmmadrass i et skur av papplater lappet sammen med plankebiter og boelgeblikk. Grisen bodde bak kjoekkenet, og hanen trippet rundt i stua. Heldigvis sang gresshoppene i hagen hoeyere enn ham. De av mine verter som var eldre enn 25 hadde ikke tenner. De to yngste doetrene i huset var 15 og 17 aar, foerstnevnte gravid i sjette maaned og storesoesteren hadde ei datter paa tre. Alle snakket om forskjellige slektninger som bodde i utlandet, som hadde klart det. Aa komme seg vekk. Stroemmen gikk da bestemor skulle koke risen og boennene til middag. Det gjorde den visst ofte. Men hva gjoer vel det, man har da ved!


For aa komme meg til denne bestemoren reiste jeg i sju timer. Hun bor 12 mil fra Trinidad. Det er ikke lett. Vi moette opp paa stasjoen klokka sju om morgenen. Det skulle gaa en lastebil da. Den kom ikke. Klokken halv ni kom det en annen lastebil. Vi var heldige. De fleste hadde ventet i det lille venterommet siden fem og seks. Vi skranglet til naermeste by, stuet sammen staaende paa planet. Lastebilen vi skulle tatt direkte videre til neste by var kjoert. Saa vi presset oss inn i en mindre lastebil som skulle i riktig retning, en omvei som ble lengre og lengre jo varmere det ble. Da vi kom fram til neste endestasjon var siste lastebil videre gaatt. Saa vi presset oss inn i en allerede overfylt buss, eller noe som en gang hadde vaert en buss. Det var mest malingflekker og rust igjen. Svette, sol og stoev klistret seg til vinduet. Det luktet dyr. Gjennom alle hullene i gulvet saa jeg asfalten seile forbi. Paa neste stasjon var det stille. Rutetabeller finnes ikke. Vi spurte en dame om neste transport. Hun ristet oppgitt paa hodet. Ingen flere i dag. Hva gjoer man da? Stiller seg opp paa et oppsamlingspunkt langs veien, og venter til det kommer noe skranglende forbi, en bil med ledige seter, en lastebil med plass paa planet eller en kollektivtaxi. Dette er ikke vanlige drosjer, men biler som kjoerer mer eller mindre faste ruter til lave priser. Hvor lang tid det vil ta foer noe kommer? Ingen vet. Saa man trekker en koelapp av mannen i uniform som staar i solsteika og vinker inn doninger med ledig plass. Disse trafikkoffiserene ble satt i arbeid paa nittitallet, da Cuba plutselig stod alene etter Sovjets fall. Alle borgere ble paalagt aa plukke opp folk langs veien, men de var saa mange at det ble slosskamper om aa presse seg inn der det var ledig. Offiserene staar der fremdeles, og skaper en viss orden i det varme, oppgitte kaoset av mennesker som skal paa jobb, paa skolen, og hjem igjen. Men plutselig er offiseren borte. Det er lunchtid, og ingen biler stopper. Han blir borte lenge. Folk venter, rolige, apatiske, sultne. Etter nesten to timer kom det en sliten lada forbi, og sju svette timer etter avreise var vi framme.

Hele turen kostet rundt 5 norske kroner. Bestemor hadde aldri vaert i Trinidad. Det var for langt og for dyrt. Det er ikke lett.