Sjefen i gata

Naboen min i gamlebyen i Havana har en hane som vekker hele bygaarden foer klokken fem hver morgen. Det er flere haner i nabolaget ogsaa, saa mange at hvis jeg lokker oeynene kan jeg innbille meg at jeg er paa landet. Spesielt naar en hest traver forbi akkurat da, fulgt av bjeffende hunder og skrikende unger. Oeyeblikket varer helt til en sliten motorsykkel raser forbi under balkongen, og nabokafeen setter paa stereoanlegget for fullt. Havana er er merkelig blanding av storby og landsby, aapen og lukket paa samme tid. Jeg bor i en privat leilighet, hos et hyggelig par som leier ut to rom til turister, og kan naar som helst paa doegnet spise middag i en privat stue, der eierne har gjort foerste etasje i leiligheten sin om til en liten restaurant. Men allikevel foeler jeg meg ganske usynlig her. Vi kommer bare tilsynelatende innenfor og innpaa de som bor her. Turister er det mange av, men kun som en del av kulissene for cubansk hverdagsliv. - Linda, guapa, har du noe til meg? Det er ikke tvil om hvem som er sjefen i gata; det er hanene, hundene og innbyggerne selv.

Torsdag busser jeg seks timer soervestover, til Trinidad, etter en ukes cubanisering i denne fantastiske hovedstaden. Havana gir seg aldri. Fremdeles ligner jeg nok ei hvit elgku blant slue og sjarmerende gaseller, men den som beveger seg vil etterhvert laere rytmen.