Mystiske omveier

Hjemme vet jeg hvem jeg skal ringe, snakke eller skrive til hvis jeg vil ha noe gjort, hvordan jeg boer formulere meg, hvem som kan svare paa hva, og hvor lang tid det vil ta. Her aner jeg ingen av delene. Et brev er paa avveie, personen som skulle ha sendt det er ikke aa faa tak i, heller ikke kontaktpersonen paa kontoret hvor brevet burde ha innfunnet seg. I forrige uke. - Kan jeg ringe dit? Spoer jeg i min utaalmodighet. Og faar bare oppgitte skuldertrekk tilbake, og standardsvaret: Det blir mer komplisert. Saa jeg venter. Jeg er blitt veldig god til aa vente i det siste. Taalmodighet, taalmodighet, taalmodighet, sier min husvertinne. Og jeg setter kurs for stranda, hvor tiden gaar enda saktere.