Bursdagsløype rundt Siloen

Fredag: Siloen, Café Tekethopa, Latter, Café Tekethopa, Damstredet, Siloen.
Lørdag: Siloen, Hønse-Lovisas hus, Hotel Havana, Godt Brød, Siloen, Villa Paradiso, Parkteatret Scenen, Siloen.
Søndag: Siloen, Kaffegutta, Siloen.
Mandag: Siloen, Fyret Mat & Drikke, Belleville og Håvard Wiik Session, Siloen.

Siloen er rund, leiligheten er blå, og kjæresten min fant veien. Alt klart for 26!

Cool

I Mali var vi coole (på fransk vis, med tydelig k og smal l), vi tok det som det kom, om det kom. Vi spiste frukt i skyggen og venta på at noe skulle skje, med afrikansk hvilepuls, en bok på lomma og diskusjoner på tunga. Var foreleseren forsinka venta vi, gikk taxien i stykker dytta vi, var det for varmt la vi oss ned, smilende i støvet. Ingenting hasta, lite var på stell, men det ordna seg alltid. Med mange smil til overs! I Oslo går alt veldig fort, så fort at man nesten ikke rekker å tenke før det er over. Ikke leve heller. Var det noen som sa utvikling?

Partir c'est morir un peu

Vi reiser i natt, fra en verden til en annen.
Og aa reise, det er aa doe litt.
Hva har vi tjent?
Fargen paa alle smilene.

Stjerner og animisme

Seo! Seo! Seo! Seo! Dogonerne begynner aa hilse saa fort de skjelner en kjenning, og fortsetter utropene lenge etter at de har passert hverandre. Gaar det bra? Gaar det bra? Jo, det gaar bra. Og familien? Og helsa? Og jobben? Takk, det gaar bra! Svarte smil, gult gress, groenne jorder, roede fjell, rosa solnedganger. Fulgt av ris, tomatsaus, loek, grillet kylling og trommer i natten! Vi har gaatt gjennom deres land i seks dager, traakket paa deres stier, over deres fjell, gjennom deres landsbyer, stoevete, svette, haltende, slitne og glade. Sammen. Vi gikk forbi hulemalerier og graver i fjellsidene som stammer fra folket som levde der foer vaar tidsregning begynte, foer Dogonerne tok over landet. Dogonerne bruker gravstedene fremdeles, de har ikke revet dem. Og landsbyene bygges etter urgammel skikk. Man maa jo ha et hjem!

Nettene var maanelyse og vakre, vi levde dem, for vi sov paa leirtak, under stjernene. Der sovnet vi under maanen, og vaaknet foerst av eslene, hanene og boenneropene, tidlig, tidlig, foer sola langsomt lyste opp landskapet. Saa spiste vi, sultne, sammen, vaaknet med dagen, og begynte aa gaa. Rundt det bratteste heng, paa den minste knaus, i de toerreste bakkene laa det smaa landsbyer i leire og stein, der man minst skulle vente gjestfrie smil og liv. Noen av landsbyene var rent animistiske, med en tro fra tider vi aldri vil kjenne. Andre steder laa kirken, moskeen og magikerens hytte like ved siden av hverandre, under sola. Landsbyene hadde ogsaa et mannshus, et hus med lavt tak hvor de hissige ville skalle hodet. Der satt, laa og snakket de eldste, og vi fikk stille spoersmaal. De syntes det var flott med besoek, bare vi viste respekt. Og all uretten de hvite hadde gjort? Nei, det er glemt naa. Vi tilgir, sa en gammel, klok mann. Vi gikk sakte videre, smilte, proevde aa forstaa, oensket aa sette det fantastisk annerledes livet vi saa i sammenheng med vaart eget. Men stjerner og animisme kom i mellom. Og en hane maatte boete med livet for aa gjenopprette den hellige balansen to hvite jenter forstyrret, et sted blant stein og straa.