Afrikansk tid

Vi er framme i Segou, etter mange timer paa stoevete, roede veier. Asfalten er et svart saar, rammet inn av gult gress og roed jord. Landskapet er oede, og brennende, dirrende varmt. Vi jafser mango, gynger med. En time forsinka? Tre? Ingen vet. Girkassa bestemmer. Og eslene, kuene og geitene som stadig krysser den smale veien. Ny veikontroll. Hvem skal ha pengene? Hvem er de? Guiden: De er idioter, men ikke be meg kalle broedrene mine det flere ganger. Det er moerkt. Og varmt. Barn stroemmer mot bilen, skal selge noe. Hva som helst. Smaa smil. Og saa var vi framme. Segou var vakker en gang, en gammel kulturhovedstad ved Niger, naa er den sliten og stoevete. Elven skinner fremdeles. I morgen reiser vi videre, til Djenne og Dogonernes land.

Bon voyage!

Jeg var syk i natt, og ble kjoert rett til legen av far i huset. Legen saa paa meg over brillene, sa "c'est pas grave" - det er ikke alvorlig. Han hadde nok sett verre ting. I morgen tidlig skal hvitingene paa tur, oestover og soerover, til hellige steder, til gamle kulturbyer, til en innsjoe - om det er vann i den. Vi skal se verdens stoerste moske laget i leire, vi skal ut paa elven i smaa piroger, vi skal sove under stjernene, vi skal ut og gaa i Dogonernes land, og vi skal drikke te rundt ilden mens sanden blaaser rundt oerene. Saa skal vi legge oss under myggnettingen, kanskje hoere en loeve i det fjerne, og jeg kommer til aa savne en helt spesiell gutt aa dele den moerke natten med.

Magi og hverdagsliv

Haar og neglebiter maa ikke kastes, de kan brukes til onde ting! Og i gaar kveld fikk vi beskjed om at vi ikke maatte plukke opp ting fra bakken. Da ville vi bli forvandlet til slanger! Det er onde menn i omraadet som trenger remedier til sine hemmelige ritualer, og toubaber, hvitinger, er visst spesielt ettertraktet. Paa oppfordring forvandler de respekterte jegerne papir til penger, og vann til melk. Og barna hyler! I dusjen maa man ikke finne paa aa snakke til noen; da kan onde makter snike seg inn i munnen din. Hvis man ikke vil bli gravid kan man gaa til en sorciere, en trollkvinne, aa faa en liten pose med mystiske ting i til aa henge rundt livet. Men noen har oppdaget at P-piller er mer effektivt, saa salget gaar daarlig. Paa markedet sitter gamle trollmenn og selger doede papegoeyer, toerkede hundehoder, slangeskinn, hyenetenner, toerkede hoensehoder og andre mystiske saker. Og de kan skaffe mer! Hvis man trenger litt magi i hverdagen.

Undervisningsministerens tall

Barnedoedelighet (0-5 aar): 11,3 % (11 av 100! Malaria dreper flere enn HIV) Ungdomsdoedelighet (10-20 aar): 20,1% Andel av befolkning under 15 aar: 49,8% Andel av befolkningen under 20 aar: 70% Kvinner som kan lese og skrive: 15% Menn: 32% Drikkevannsdekning: 48,3% Befolkningsoekning per aar: 22% (Men 11,3% av dem doer altsaa foer de fyller 5 aar).

Vi fikk audiens hos undervisningsministeren fredag kveld. Han har en vanskelig oppgave. Skolene oversvoemmes av nye elever. Vi besoekte en foersteklasse, 103 seksaaringer i et rom man paa en norsk skole ville sagt var passe for rundt 25. Ungene satt helt stille, laereren fortalte sagnet om Sunjata, Malis Harald Haarfagre. De har ikke penger til boeker, eller til skikkelige loenninger til laererne. Skolegaarden luktet av urin. Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer paa 80-tallet ruinerte laererutdanningen. De maatte jo spare penger! Og diktaturet som varte i over 20 aar, fram til 1991, oedela det som var av infrastruktur - det lille franskmennene investerte her. I dag har de har verken nok laerere, kvalifiserte eller ikke, nok skoler eller nok boeker. Men barna faar undervisning allikevel. Laererne maa tilby baade morgen- og kveldsundervisning, uten oekning i loenna. Barna deler boeker. Noen av dem fra Norge! Og naa faar de yngste begynne aa laere paa bambara, deres morsmaal. De eldre elevene har hatt all undervisning paa fransk, et spraak de ikke forstaar. Ministeren var positiv, for Mali er fattig paa midler, men rikt paa folk og kultur. Sa han, og forsvant ut i moerket, til en siste arbeidsoekt foer midnatt.

Bryllupssoendag

I dag er det soendag, og da gifter man seg i Bamako. Noen gifter seg visst paa torsdager ogsaa, men man skal helst gjoere det paa soendager. Vi kunne gaatt i bryllup paa hvert gatehjoerne i dag, hvis vi hadde hatt stor nok mage og gode nok dansesko! Tre rakk vi, foer sola gikk ned. Vaar vertsmor kjente en slektning av den ene bruden, de to andre var ukjente, men vi var hjertelig velkomne ute under sola, i ringen av kropper. En griot synger og hyller brudens familie, et orkester spiller rytmer fra en annen verden, damene vugger, smiler og danser under en markise som er spent opp over gata for dagen, de er kledd som i et eventyr. Fargene blender. En av griotene var en dame, visstnok en av Malis beste stemmer. Det hoertes! Mali er fattig paa penger, verdens 3. fattigste, men rikt paa menneskelig glede og varme.

I skyggen av et tre

Paa en bar i Faladjie, en bydel i Bamako loerdag kveld. Lokalet er i betong, litt slitent, baren er under aapen himmel, i hjoernet rigger et band seg til. Benkene fylles opp, av menn, og inn kommer en mann med gitar. Folk jubler, og mannen begynner aa synge. Han synger paa bambara, rytmen er suggerende. Vi forstaar ikke hva han sier, men stemningen stiger for hvert minutt. Han hyller folk, blir vi fortalt, han hyller deres forfedre, han synger og dikter om deres bedrifter, om en persons stolte historie. Han faar penger av forskjellige menn, og improviserer lange vers, rytmiske hyllester som faar dem til aa svulme av stolthet. Sofie og jeg fikk ogsaa en fem minutter lang hyllest, for 1000 CFA, ca. 12 kroner. Han skulle gjerne sunget mer, sa han, men vi har jo ingen historie! Familie og klan er viktig her, alle kjenner sin forhistorie, sin opprinnelse. Og etternavnene, familienavnene er deres identitetsmerke. Keita? Av kongeslekt! Traoré? En kriger! Og mennene elsker aa hoere om sine stolte aner. Paa en bar, loerdag kveld.

Ordet er hellig for malierne, og griotene, skaldene, er de store ordmestrene. De synger, dikter og forteller, og respekteres av alle. De er afrikas store retorikere. Det er tradisjonelt griotene som baerer historien; de er levende historieboeker. Horon, de aerbare frie menn, som er en kaste hoeyere enn griotene, er avhengige av deres hyllest, og betaler dem godt. Dette gjoer at mange av dem er de rikeste i sin landsby, rikere enn sine tradisjonelle herrer. Og noen av de beste griotene er kvinner, som kan synge sjela ut av enhver. Griotene er fremdeles svaert viktige i Mali. De er forhandlere og mellommenn naar et bryllup skal inngaas, de er tilstede ved alle store anledninger, og du kan altsaa finne dem paa en helt vanlig bar. Paa fredag var vi paa en stor konferanse i regi av staten, hvor griotenes situasjon og rolle i dagens Mali ble diskutert. Konklusjon: De er uunnvaerlige! De skaper stolthet, de mestrer ordet, de minner om fortida.

Hver landsby har ogsaa sitt arbre des paroles - et ordtre. Der satt vise menn og diskuterte smaatt og stort, og der satt griotene, ordenes menn. Noen sitter der fremdeles. Vaar professor, Mariko, tidligere utdanningsminister i Mali, har over to dager forelest om den muntlige litteraturens universitet, som alltid ligger i skyggen av et tre. Der fortelles historiene, heltesagnene, eposene, diktene og gaatene. Der hylles forfedrene, og der diskuterer man forskjellige hverdagsproblemer. AA beskrive Afrika uten aa nevne denne muntlige tradisjonen blir som aa beskrive mennesket som et skjelett, uten muskler, kjoett og blod, sier Mariko. Denne rike muntlige arven er en av Malis to historiske kilder, den andre er arkeologisk. De skriftlige mangler, de arkeologiske ligger delvis under jorden og de muntlige er nesten glemt. Saa helt fram til for 50 aar siden trodde man Mali og resten av Afrika var uten historie. Et land hvor alle kan regne sin slekt og sin historie tilbake gjennom klanene til de stolte grunnleggerne av det vestafrikanske storhetsriket Mali, som oppstod paa begynnelsen av 1300-tallet. De foerste arkeologiske kildene er fra aartusener foer kristus.

Rapperne er de nye ordmesterne. De rapper paa bambara og hudfletter politiet og politikerne. De vil ha forandring, og de vil oppnaa det med ord, for ordet er "det som gjoer mennesket til et menneske".

Alle har en onkel i Bamako

Sofie og jeg kommer hjem i skumringen, slitne og stoevete etter en humpete, gyngende, ristende tur i en Sotrama, byens billigste fremkomstmiddel. 3 kroner én vei, samme hvor du skal! De groenne minibussene henger saavidt sammen, og gaar bare mange nok skal til samme sted. Mange nok vil si minst 15, gjerne 20, i en buss som er laget for 8. I dag satt jeg med et barn paa det ene kneet og en hane paa det andre, klemt mellom to breie afrikanske damer. Hva trenger man sikkerhetsbelte for! Saa hopper vi av ved den lille moskeen, og finner gata vaar. Den er roed av stoev, hullete og humpete, en jordstump som alle de andre veiene i nabolaget. Vi gaar rundt et esel, gjennom en flokk med sauer, over en groeft som brukes som soeppeldynge, forbi noen vrak av noen biler, og langs smaa murhus. Ute sitter folk rundt ilden i moerket, som svartner paa et blunk etter at sola er gaatt ned over Niger. De drikker te, hilser, og vi smiler hvitt.

Hjemme er storfamilien samlet. ça va? ça va? Gaar det bra? Jo, vi har det fint. Vi faar varmt vann og vasker ben og hender. Det roedbrune stoevet renner ut paa gaardsplassen. Maten er klar; ris, peanoettsaus og sauekjoett. Hirsegroet og melk til dessert. Og vannmelon. Med ingefaerjuice! Mennene sitter for seg, spiser med hendene av et felles fat. Damene likesaa, men et stykke unna mennene. Vi sitter for oss selv, med far i huset hvis han er der. Vi er mange, Samba har ansvar for sin madame, sine seks barn, sine to ugifte svigerinner og flere nevoer og nieser som er flyttet inn til byen for aa studere eller lete etter arbeid. Alle har en onkel i Bamako! Og i tillegg har jo Samba sin andre familie, med kone nummer to og hennes fire barn fra et tidligere ekteskap. De er mange, og slik skal det vaere her. En familie med bare far og mor og barn er trist, sier Samba. Jo flere, jo bedre! Saa drikker vi te alle sammen, og snakker, om Malis muntlige litteratur, om det kommende valget, om Kina og Russland, om de gamle jegerne, om den nye raplaata paa bambara, det lokale spraaket. Den er forbudt, fordi den kritiserer politiet og politikerne, men alle kan den. Saa kryper vi inn under myggnettingen, og hoerer Malisk reagge paa en radio langt unna.

Klokken er ti, og Bamako gaar til sengs. I morgen tidlig gaar mennene i moskeen klokken halv seks, og vi maa prove aa finne en Sotrama som skal til universitetet. I dag tok det en halv time, i morgen kan det ta to. Ingen vet. C'est la vie.

Hvitinger i Sambas hus

Det bor for tiden to hvitinger hos Samba, og hele nabolaget vil gjerne ha et glimt av de to raringene, som er Sofie og jeg. Seeee, de er jo helt hviiite!!! Er de guder?!! Samba bor i Magnambougou Projen, en bydel i Bamako. Han har en doktorgrad i russisk, som har ligget beslaglagt i Moskva siden 60-tallet. Det er faa studenter for tiden; Mali er ikke lenger like interessant for Russland. Naa er det demokrati som gjelder, ikke kommunisme. I teorien. I virkeligheten fungerer de gamle jegerforeningene, magikere og andre tradisjonelle maktpersoner som raadgivere for presidenten, kastesystemet legger fremdeles visse begrensninger paa folks muligheter, og de unge har liten tro paa demokratiet. Mali var lenge et viktig tyngdepunkt i Vest-Afrika, et stort rike hvor urgamle handelsruter moettes. Hvorfor endre et system med landsbyhoevdinger og klaner som har fungert i aarhundrer? Hvem skal gi fra seg makten? Det maa presienten svare paa. Og kolonimakten, som fremdeles knuger Mali.

Samba har to koner, som han er hos annenhver kveld. En mann kan ta seg inntil fire koner, hvis han klarer aa behandle dem likt. Om en kvinne kan ta seg flere menn? Nei, det er strengt forbudt. Sofie og jeg blir behandlet som en mellomting mellom en kvinne og en mann; vi spiser med mennene, mens konene sitter et stykke unna, og vi kan sitte med kvinnene aa drikke te naar det passer seg. 95 prosent av dem er omskjaert, sier statistikken. Det kan bety alle de 9 kvinnene og jentungen vi drakk te med i gaar kveld. Vi spiser ute om kveldene, rundt ilden, av et felles fat. Med hendene! I gaar spiste vi karpe fra Niger, med ris og tomater. Til dessert fikk vi hirse med melk og honning. Det sies her at aa spise av egne tallerkner skaper egoisme og individualisme. Fellesskap, solidaritet, gjestfrihet og vennlighet er essensielt, blir vi fortalt, paa kul fransk. Det rimer ikke med de bildene vi kjenner fra Afrika. Det er i det hele tatt mye som ikke stemmer med forhaandsantakelsene. Heldigvis. Det er haap! Og mange svarte smil. Paa vei over gaardsplassen til doen, som er et hull i bakken i et lite murhus, bruker jeg minst ti minutter hver vei hver morgen. Alle skal jo hilses paa! Saa setter vi oss paa trammen og drikker kaffe mens gresshoppene stilner, med Salif Keita, Malis blueskonge, paa radioen.

Bamako er brun og roed av stoev, en enorm landsby. Veggene i nabolaget er jordfargete, med noen turkise eller rosa kontraster. Markedet i sentrum er en overdoevende , fargerik bikube av mopeder, fugler, stoffer, skreddere, krydder, stoev, barn, folk og fe, hyl og skrik. Til uka skal vi hvitingene ha forelesninger i landets historie, sosiologi, antropologi og litteratur. Og se om vi kan fange opp litt av den afrikanske rytmen. Men vi er nok for hvite, for stive og for vestlige.

Malifeber

Afrika venter. Og jeg kan ikke vente! Tilbake om fire uker.