Fornuftige kvinner får ikke barn

Dette var innholdet i en artikkel på side to i Dagbladet for ikke lenge siden. Artikkelen var forøvrig skrevet av en kvinne. Argumentene hennes var fornuftige og praktiske, ikke egoistiske og sentimentale, og gikk blant annet på altfor få barnehageplasser, diskriminering i arbeidslivet, dårlige skoler og manglende ungdomstilbud. Når/hvis du kommer deg gjennom graviditet, fødsel og barselpermisjon uten ødelagt kropp og/eller sinn (kjenner du noen?) er det altså for det første vanskelig å få barnehageplass. Og hvis du er så heldig å få en er ikke problemene løst: For det andre har nemlig mest sannsynlig en framadstormende (barnløs) vikar overtatt alle oppgavene dine når du kommer deg tilbake på jobb, og sjefen vil forsøke å fryse deg ut på forskjellige måter (dårlig betalt har du vel allerede, siden du er kvinne, så da gjenstår ytterligere degradering, baksnakking, kveldsjobbing, hint om at du er en dårlig mor som dumper barnet ditt i barnehage osv. osv.). For det tredje er verken skoler eller ungdomstilbud noe å skryte av her til lands. Frister det å sette noe til verden?

Artikkelforfatteren nevnte ikke de forferdelige fysiske detaljene, som jeg også skal heve meg over (andre urkvinner har klart det før meg). Det hun heller ikke nevnte er den skremmende oppførselen man kan observere hos nybakte foreldre, som konstant gurgling, glising, dulling og dilling, evige diskusjoner om avføringskonsistens og gulpefrekvens, intens fascinasjon for avkommets og egen navle, klaging over manglende støtte, utbretting av pupper og møkkableier på diverse offentlige steder , dårlig artikulasjonsevne etter for mange dikkedikk og våkenetter, alvorlig innsnevra horisont og nyervervet selvgodhet. Hvis jeg noen gang observeres i denne tilstanden, kan noen vennligst slå meg hardt i hodet?

Nei, jeg er ikke bitter, jeg forsøker å være rasjonell og fornuftig. Statistikk sier at kvinner med høyere utdanning får færre barn enn kvinner uten, mens det motsatte gjelder for menn. Noen grunner til dette? Jentene begynner å tenke, kanskje? For hva er vitsen med en lang utdannelse, når unge mødre uansett kommer dårligst ut i lønnskampen? Og generelt blir motarbeidet i arbeidslivet? For ikke å snakke om i studielivet. Spørsmålet er om det er mulig å kombinere morsrollen med andre roller på en god måte?

Argumentet om at vi trenger flere barn holder heller ikke; verden har nok barn allerede som trenger nye foreldre. Og det blir født stadig flere, mange flere enn det er mat til. Så hvis man skulle være altruistisk og fornuftig, burde man vel heller adoptere. For er det ikke egentlig rimelig egoistisk å produsere en liten kopi av seg selv, og elske denne hemningsløst?

Det er kanskje ikke så rart at de fleste barn "ikke var planlagt"?

I dette ligger det selvsagt en stor TAKK til min mor, som holdt ut.

Cabby del Sol

Dager på stranda: 7. Jordbærkurver: 14 (Florence var best i år). Solkremtuber: 3. Brunhetsfaktor på Are: Kokesjokolade (mmm!). Gjester: 5. Badetemperatur: 20 grader (og stigende!). Stupedama: 1 eske om dagen. Grillmiddager: 5. Stavernfestival: 1. Flotte solnedganger: 5. Kajakkturer: 2. Rekemiddager: 2. Galleribesøk: 1. Minutter brukt til å tenke jobb: 0.

Turisttanker

Jeg har kommet til den konklusjon at det er de rare, sære, fargerike, spennende, ikke-assosierte, slentrende, vanskelige, urolige, nysgjerrige, nevrotiske og/eller slitsomme som reiser. Resten holder seg hjemme.