Oppbrudd

Det er oppbruddsstemning på Lillehammer om dagen. Kollektivet skal løses opp i løpet av våren og sommeren. Vi skal videre, til nye jobber, nye samboere, videre studier og nye muligheter. Oppbrudd er trist og tårevått. Aldri er noe så bra som når det er i ferd med å ende! Slutt. Vi blir nostalgiske. Jeg satt på Nikkers på fredag, med tårer i øya og vondt i sjela. Trubadurene spilte til swing, Egil sang at ingen elsker som en Romedøl, og jeg var lei meg. Kan glasset mitt få stå på plassen sin en stund til?

Men oppbruddet har også et hint av glede, av rastløshet; vi skal jo videre! Mulighetene er nesten uendelige. Og vi sees vel igjen? Kjære kollektivvenner, dere har herved stående invitasjon til meg i Furuvegen 46.

Hilsen tanta på loftet

Nee hao!

"Du god" sier kineserne til hverandre og til fremmede morgen og kveld, og mener "Hei!". Jeg har aldri hørt om en finere måte å hilse på! Og hver morgen klokken syv kan du finne unge og eldre i en hvilken som helst park i Beijing, hvor de gjør Tai Chi, danser med sverd, hopper tau, danser vals eller drikker te. Dette folket fant opp kruttet mens vi ennå slo hverandre i hodet med steiner. En fascinerende kultur, og et flott folk. Helt til de harker skikkelig, og spytter. Et hyggelig folk altså, hvis vinden blåser fra deg.

Vi har vært åtte dager i deres flotte, gamle hovedstad, og har følelsen av å ha hatt hodene i en maurtue med 14 millioner innbyggere og nesten like mange biler og sykler. Gammel kultur og moderene skyskrapere i en eksplosiv miks, i en by med voksesmerter og store kontraster. Mystiske templer rett ved siden av moderne bargater, slum like rundt hjørnet for eksklusive handlegater, store, vakre parker omgitt av stygge motorveier, noen av verdens store kulturminner som bakgrunn for OL-anlegg, tradisjonelle boligområder truet av moderne blokker. Trange smug, store markeder, frukttrær, palasser, røkelse, historie. Og overalt krydde det av folk, biler og sykler (katter og hunder så vi ikke så mange av...) Byen sydet og kokte hele dagen, men etter midnatt var det stille. De unge jentene gikk av scenen i barene, og forretninsgfolkene ruslet hjem. Selv om vi gjerne ville høre Cotton Eye Joe en gang til, på kinesisk! Men det varte bare noen timer til byen og markedene våknet igjen. Alltid med "special price for you"! Til og med jeg lærte å prute (etter hvert mer og mer som John Cleese i "The life of Brian". Mer fortvilet enn energisk, altså. Det var da Are tok over).

En utfordring til slutt: Man er ingen helt før man har gått på den Kinesiske mur!

Mannehater?

Betyr teksten under egentlig at jeg er en mannehater? Kritikk (mer eller mindre begrunna) er da vel ikke det samme som hat? Nei, gi meg heller noen bedre argumenter. Vel, jeg elsker dem ikke akkurat heller, bortsett fra én. Men jeg hater dem ikke. Bare misliker hindringene noen av dem legger i veien for oss. Seinest i dag stod det i Aftenposten at kvinner får mindre betalt enn menn for samme stykke utført arbeid. Det holder ikke.