Kjære hus, kjære hvilerom, arbeidssted, møtested, dansegulv, latterbule, samlingssted, vendepunkt og hjem, nå reiser jeg snart, og du blir igjen her i varmen sammen med skilpadda, kolibrien og hunden. I hovedgata, vest for sentrum, i hellingen ned mot havet. (Novemberregnet er over nå, så du kan senke de falmete, slitte skjørtene dine - beklager, men du er jo tross alt en gammel dame - for vannet vil ikke lenger true med å renne inn over trappene dine). Jeg skriver fordi jeg kommer til å savne deg og menneskene dine. Og fordi du nok ikke vet om alt det som har skjedd og blitt tenkt her innenfor dine vegger. For også hus må jo sove, de hviler i seg selv, stenger seg inne, vekk fra gata, lukker dørene og slukker lysene. (Jeg skjønte nok at du på magisk vis av og til fikk strømmen til å gå, når du hadde fått nok, når det ble for mye bråk, når du trengte fred). Jeg tenkte bare at du kunne ha moro av å vite om noen av disse hemmelighetene, så du har noe å le av mens jeg er borte. (Bare ikke le så høyt at alt støvet, alle fugleredene og alle insektene faller ned fra taket!)
Husherren din vil fortsette å komme og gå som et spøkelse, men ikke bekymre deg for ham, han dukker alltid opp til kaffen. Med eller uten arr (som du nok kan gjette deg til hvor stammer fra), og mer eller mindre søvnig (som vi også oftest vet grunnen til. Hos deg kjenner vi hverandre godt). Hushjelpen blir her hos deg og holder strengt oppsyn, men hun kan være litt distré, som du vet. Spesielt når hun er syk, som hun ofte er. Hun vasker og vasker og holder deg i orden, og det kan hvem som helst bli sliten av, for du har utallige besøkende, mange rom, store gulv, gamle tak som drysser og en hage som vokser deg over hodet før du vet ordet av det. Hunden er ung og for snill, ikke stol på at han vil vokte deg. Han ønsker alle velkommen. Og til deg kommer det mange gjester, både rare, skumle, spennende, søte, interessante, hyggelige og krevende. Venner og fremmede, elskere og fiender. Noen blir lenge, andre er på gjennomreise. (Jeg har etter fire måneder hos deg ennå ikke oversikt over alle dine mennesker). Så vær så snill kjære deg å lukke gatedørene ekstra godt mens jeg er borte, spesielt når det er mørkt.
Hold bare et øre åpent slik at du kan skille alle bankelydene fra hverandre. De små korte bankene lavt nede på døra er bare barna som vil ha godteri og litt penger etter å ha spilt et lite stykke musikk eller teater. Åpne for dem. Familiene deres trenger pengene. De kraftige, rytmiske bankene litt høyere opp er gatas tigger, han er jo ikke farlig, som du vet, men ikke åpne døra hvis du er sliten. Da må du høre på hele regla hans, om vind og vær og koloniherrer og faenskap, og det tar tid. Men åpne for ham noen ganger, også han trenger litt hjelp. Og de store, gamle tredørene dine er gode å banke på. Så er det alle gjestene, som også liker døra di. Vi vet sjelden hvem de er. Noen banker forsiktig, andre bestemt. Men vi får gjerne en anelse om de er hyggelige eller ikke. Jeg stoler på deg.
Hør også etter når gateselgerne går forbi, med sine myke, kraftige stemmer. Det er en god start på dagen, som vi vet, og de overdøver av og til trafikken, som aldri stilner. De to damene bruker å komme først, tidlig, rundt halv syv om morgenen, like etter at det har lysna. De synger rytmisk, høyt, om dagens tilbud. Kanskje du kunne åpne den lille luka øverst i den ene gatedøra, slik at stemmene når helt inn til hagen. Jeg håper de synger ekstra ofte for deg mens jeg er borte, håper klangen når helt inn på rommet mitt. Så virker det ikke så tomt når jeg kommer tilbake. Det vil være gjenklang.
Nå får forresten du og kolibrien kjøkkenet for dere selv om morgenen, de beste små timene av døgnet. Da sola ennå ikke har varmet opp taket og hagen fremdeles er duggfrisk etter natta. Da bare du og jeg og dyrene er våkne. Før huseieren våkner, hvis han er her, og setter på musikken og kaffen sin. Før hushjelpen kommer brasende inn og småkjeftende begynner å svinge vaskefilla over gårsdagens mange synder. Før de andre som har sovet i huset våkner. Og vi vet aldri helt hvor mange de er, disse overnattingsgjestene. Du har jo mange dører. Og et ekstra rom mot bakhagen, som alltid er åpent. Av og til har noen søkt tilflukt der i løpet av natta, oftest venner, og kommer søvnige inn på kjøkkenet utpå formiddagen. Forsyner seg med kafferester og frukt. Henger mot kjøkkenbenken og drømmer om gårsdagen. Ofte dukker det også opp nye kjærester, nye elskere, noen gråtende, andre hemmelighetsfulle og glade. Og så snakker vi dagen i gang, på kjøkkenet ditt. På forskjellige språk, med forskjellige planer. (Du må begynne å bli språkmektig, kjære deg!)
Her på kjøkkenet har det altså vært kyss og kos, krangel og fortrolige samtaler, tårer og annet søl, og det har blitt hvisket hemmeligheter, sunget, danset og bannet. Og knust glass. Laget mat til en gjeng fra fem forskjellige land. Vi vet forresten aldri hvor mange som kommer på middag hos deg. Men det blir alltid flere enn planlagt. Og bordet er alltid langt nok. Skilpadda og kakerlakkene har ofte sneket seg til frokost dagen etter, og du går aldri tom.
Du har vært et fantastisk møtested. Et godt sted å vente på at noe spennende skulle skje. Det kommer ofte folk med morsomme ideer innom deg. Det er bare å innstille seg på eventyr og ha litt tålmodighet, så banker det til slutt på døra di. Man må bare sørge for å være klar for det som måtte komme. Sekken min har alltid stått ferdig pakket, i tilfelle.
Og jeg har sovet så godt hos deg, med vinduene vid åpne mot natta, vinden og mørket. Og mot hagen din. (Det har også vært noen varme, vonde netter hvor jeg ikke har fått sove, men det har ikke vært din skyld. Noen netter var det rakettene, andre netter ikke). Jeg kommer snart tilbake, men jeg kommer til å savne deg. Du er vakrest i timen før sola går ned, når hagen blir mørkegrønn, rommene duse og takene dine rosa. Du er stillest på søndager. Du er gladest når det kommer flere gjester enn du har tallerkner (for vi finner alltid noen ekstra). Og jeg elsker deg før sola står opp. Vent på meg, er du snill.
