Møter. Snart.

Foto: Flavio Parajón Blanco

Å flytte til et nytt land er som å lære å gå på nytt. Bare enda litt vanskeligere. Eller litt morsommere. Innimellom. Etter hvert. For du kan allerede gå, bare ikke på den rette måten. Så før du kan lære deg denne nye rytmen må du legge av deg noe av det gamle. Du må stille både hode og kropp inn på nye møter, nye frekvenser, nye stemmer. Du må finne noen til å lede deg, og du må høre etter. Du kan også la være. Men da vil du bli sittende alene.

Det må lyttes. Lyttes godt, med vidåpne følelser. Selv om du ikke forstår.

For amor, du er jo ikke herfra. Amorsita, du må gjerne være her. Vi liker deg. Det er god plass. Her. Hos oss. Bli. Men vær litt stille. Hør etter. Ikke bli utålmodig. Ikke gå. Jeg mente det ikke. Det var ikke sånn ment. Du skjønner, jeg har vært syk i det siste. Jeg er sliten. Se meg. Se på meg. Jeg har annet å tenke på. Men det er fint at du er her. Bare hør etter. Selv om jeg er stille. Pust rolig, som jeg. Kom hit, inn i skyggen. Nå ser jeg på deg. Men du trenger ikke svare. Ikke still flere spørsmål. Bare hør etter. Hør meg. Se meg. Føl meg. Gråt med meg. Eller du kan godt le også. Snart. Bare vent litt. Vent til jeg er klar. Vent på regnet. Hør etter. Jeg ser at du er sliten. Det er jeg også. Jeg har vært det lenge. Jeg ser at du ikke forstår. Det gjør ikke jeg heller. Det er ikke lett. Men jeg ser at du prøver. Og jeg setter pris på det. Det er varmt. Vi er varme. Det blir snart mørkt også. Kanskje vi skal være stille. Sammen.

Så er vi stille. Jeg stilner. Døser. Mellom stemmer, mellom steder. Det er ikke like lett alltid å treffe riktig frekvens, der hvor vi kan møtes, høre hverandre. Trådene er tynne. Smilene skjøre. Det kommer blaff hjemmefra, innefra, gamle stemmer, og jeg snubler. I ord og andre feller. Men det er så fantastisk når det løsner. Når vi møtes og ordene gir mening, for begge. Når noe læres. Når møtene blir gode. Snart.

Også galskap er herlig relativt

Europa hadde stilt klokka, jeg var her i León uten klokke, i en taxi, og lurte på om klokken var to eller tre på ettermiddagen. Det var søndag, og tiden stod tilsynelatende stille i varmen. Sjåføren så på meg i speilet og lo. Høyt. Han overdøvet nesten radioen, der en indignert advokat snakket om Ortegas omstridte endring av Grunnloven mandag forrige uke. Landet har nærmest stått på hodet den siste uken etter denne tvilsomme manøveren mot nok et gjenvalg.

"Her har vi ikke endret tiden, regjeringen vil ikke, de er ikke så gale som politikerne deres. Man kan endre mye, men ikke tiden". Sa han og lo enda høyere.

Nei. Sa jeg. Hva vet vel jeg om galskap?

Natur: 1 Menneske: 0

"Reality - that is, the world that surrounds us - exists by itself here, has a life of its own, and was not invented by man as it was in the United States".

Octavio Paz: The labyrinth of solitude.

Cerro Negro er Nicaraguas yngste vulkan. Den lukter svovel, ryker og puster varm damp, og folk i León husker godt siste utbrudd, for ti år siden, da det siste krateret åpnet seg, lava veltet ut av jordens indre og byen ble dekket av et ti centimeter varmt lag med aske. Det er flere aktive vulkaner rundt byen. Landskapet her er ungt, det har voksesmerter. San Cristóbal, den høyeste, har alltid en hette av hvit damp, og fra toppen kan man høre eksplosjoner, steinras, buldring og dype drønn. Den lever. Den kan når som helst vise krefter igjen. Og vi kan bare vente. Eller late som om vi behersker elementene ved å klatre opp på vulkanen og løpe ned igjen. Men bare så lenge vulkanen vil. Den er størst.

I svømmebassenget må jeg hver morgen ploge meg plass blant kakkerlakker, frosker, maur, gekkoer og andre kryp som har inntatt vannet i løpet av natten. Jeg må passe på å svømme om morgenen, før sola blir for sterk, og før ettermiddagsregnet får bassenget til å flyte over. Dessuten blir det fort mørkt, veldig mørkt.

På stranda er Stillehavet sjefen. Det overdøver oss konstant, fyller ører, nese og hals med salt, sjøstjerner og grus, og spiser rett og slett opp hele stranda ved høyvannstid. Da er det bare å trekke seg unna, under tak, vekk fra dønningene, i ly for lynene som lyser opp hele horisonten, glimtvis. Men vinden kommer vi ikke unna, den feier oss bestemt opp i hengekøyene hvor vi hele natta gynger i en tynn tråd. Før sola vekker oss igjen. Tidlig, for tidlig, for hoder trøtte og tunge av sol, vind og havluft.

Hjemme i byen er det også flytende grenser mellom inne og ute, mellom oss og denne naturen. Regnskurene lager ofte elver av gatene, vannet renner inn og bilene flyter avgårde. Huset er bygd rundt en åpen patio, en hage, men av og til virker det som om det er hagen som definerer grensene, at den egentlig omringer oss og lar huset stå der på værets nåde. Som hver dag enten steker oss i solvarme, spyler oss i regnskyll eller overdøver oss med torden. Selv om vi trekker innerst inn under halvtaket i svalgangene når regnet oss. Og det gamle tretaket lever også, det knirker, drysser, truer stadig med å slippe ned all verdens innsekter. Og vi må være forsiktige når vi beveger oss rundt mellom rommene, så vi ikke snubler i skilpadder, iguanaer, hunder, katter eller mus. Vi er i veien. Vi er små. Vi må tilpasse oss, og naturen - altså, den verden som omgir oss her - kunne ikke ha brydd seg mindre.

Noen finner det unaturlig å skille mellom dyr og mennesker, natur og kultur. Her får man virkelig følelsen av at grensen mellom disse menneskeskapte kategoriene flyter over i hverandre, og at vi mennesker på ingen måte har ledelsen. Vi må forholde oss til den naturlige døgnrytmen, men vi passer ikke helt inn. Vi kjemper mot, ikke med. Og vi har ikke noe vi skulle sagt.

MENN møter kvinne

Jeg lå der alene, med bikini på, men akk så naken. De var fem, jeg var én. Hunkjønn. De nærmet seg, bredbente, feite, stirrende, svette, fulle av testosteron. De eide stranda. Den var fem kilometer lang. Vi var alene. Og jeg var i veien. Jeg lå på magen, med et kompendium foran meg. Det dekket ikke mye. Jeg tittet opp, forsiktig. De var like ved meg, fem i bredden. To med cowboyhatt. Svetten rant ned i øynene mine. De hadde sola bak seg, skyggene virket enorme. Jeg følte meg enda mindre. Og veldig hvit. Og veldig lite mann. De hadde sagt at det ikke var normalt for jenter å ligge og sole seg alene. Jeg insisterte selvfølgelig på å sole meg alene. Ærlig talt. Men akkurat nå angret jeg. Det var riktignok folk i strandhuset 200 meter unna, men jeg ville helst ikke reise meg. Sanda var brennende varm, og hvis jeg reiste meg opp ville de jo se hele meg. Så jeg gjorde meg så liten og flat jeg kunne, og gjemte meg bak kompendiet. Nå var de på høyde med hodet mitt, litt lenger ned mot vannet. Alle fem. De gikk saktere. Og stirret. Og stirret. De. Kledde. Av. Meg. Med. Øynene. Herregud. Jeg måtte skifte taktikk. Så jeg stirret tilbake. Hardt. Og de lo. Pekte. Jeg prøvde å se stor ut. Som om jeg eide stranda, eller i hvert fall den lille flekken jeg lå på. Og ble brutalt gjennomskuet. De vred hodene 180 grader rundt, kastet fem siste, lange blikk på meg før de vagget videre nedover stranda. Og jeg lå tilbake som en hvit klut. Au. Det var ikke bare sola som brant.

Små historier. Ufullstendige.

Vi møter en venn på supermarkedet. Ung. Han har nettopp fått jobb der. 300 dollar i måneden, 16 timers arbeidsdag, 6 dager i uken. Samboeren gravid i femte måned. Trenger jobben.

Vår hushjelp er skilt, har ett barn. Begynte i denne jobben da hun var 14. 150 doller i måneden. Fri på søndager. Og litt ekstra fra seminarlærerne som bor her. Men prisene på mat stiger stadig.

En kusine er på besøk fra Miami med sin mann og to barn. Hun skulle så gjerne flyttet hjem, til Nica, "til min jord". Men det er ikke lett. Den yngste jenta er 15 måneder gammel, den eldste seks år. Begge født i USA. Mens foreldrene lengtet hjem.

På bar. Servitørene kommer aldri. De får 100 córdobas for 12 timers arbeid. Rundt 30 kroner. Jeg ser bort.

I sentrum. Ei lita jente vil ha 100 córdobas til et par sko. Jeg tar bilde av henne med et kamera til 1800 kroner.

På stranda. Paret er ungt, bor i et lite hus ved et stort strandhus, gjestehus. De passer på eiendommen. Sønnen er 13 måneder gammel. Faren har nettopp skiftet jobb. Før jobbet han på rekefarmen, hvor han jobbet like mye som han på supermarkedet, men tjente mindre. Nå jobber han bare i helgene for et turisthotell, og tjener over det dobbelte av hva han fikk tidligere.

Taxi fra stranda. Mannen er rundt 40, har jobbet i bransjen lenge. Er oppgitt over situasjonen for sjåførene. Det er allerede for mange taxier i byen (i følge ham), men det har nylig vært flere streiker for å få utstedt flere lisenser. Folk trenger jobb. "Men det har ikke noe å si, folk kan bare betale under bordet og få så mange lisenser de vil. Og konkurransen blir hardere".

Hengekøyetid/Nicatid

Nå er man blitt antropolog, og med det følger frynsegoder.

Jeg nevner i fleng:

Mulighet til å jobbe i bikini (like utenfor bildet: Salman Rushdies "The Jaguar Smile: A Nicaraguan Journey" Anbefales! Men inntas altså helst i en hengekøye i Nicaragua).

Kunnskap og lyst til å stille alle de gode spørsmålene, og alle de dumme.

På vei mot global dannelse, via lokal nysgjerrighet, alltid.

De beste samtalene.

Interessante jobbrelaterte utgifter, som rom (reserva), solkrem, så mange bøker du kan bære, flybilletter, evigvarende kaffepauser, dansesko.

Og for å fordøye alt:

Fleksitid

Nicatid

Hengekøyetid

Stillehavet ikke stille

Det ser bare vakkert ut. Du er varm, havet blått, bølgene jevne. Du prøver deg. Og det knuser deg, hvis du ikke er kjapp til å dukke, helt ned, nær bunnen, der vannet bare glir forbi. Eller du surfer over. Men strømmene drar deg ned, ut, bort. Og du kjemper i mot, drar deg mot land igjen, med saltvann i hodet, grus i ørene, skum i håret og stjerner i øynene. For en styrke! For en lyd! For et hav! 

Dagens lyder

Sirissene stilner

Bussbråk

Banking på døra

Tuting

Kaffekverna

Kattehyl

Isvogna

Mi amor!

Tuting

Barnegråt

Bjeffing

Bob Marley

Latter

Trommer

Fyrverkeri

Sirisser igjen

Historietime på motorsykkel

Den første morgenen. Jeg våknet av sola, tidlig lokal tid. Husets sjef var på beina, kaffen var varm, og sykkelen stod klar. León skulle utforskes, og jeg fikk på meg hjelm og gode sko. I tilfelle sykkelen brøt sammen og vi måtte gå. Vi kjørte først vestover, mot byens eldste del, der spanjolene i følge min selvutnevnte guide hadde inngått en avtale med de som opprinnelig bodde der om å bygge byen mot øst, vekk fra deres område. Spanjolene holdt ikke avtalen, og sjefen for de innfødte ble hengt i et tre. Treet står ennå.

Så kjørte vi et stykke til vestover, ut mot havet. Veien var mer hull enn vei, og sykkelen skled i løs grus. Det stod veisperringer over alt, og noen steder var arbeidere i gang med å legge asfalt. Veien skulle vært ferdig for lenge siden, fikk jeg vite, men så ble pengene holdt igjen. De kom fra et stort utviklingsprosjekt i regi av USA, men etter det kaotiske valget sist, da internasjonale observatører ble hindret og beskyldninger om korrupsjon og juks haglet, ble deler av pengestrømmen stoppet. Giverne var ikke fornøyde med mottakerne. Mottakerne, altså Leóns innbyggere, er heller ikke fornøyde. "Ikke snakk om 2006 (da valget var), jeg får vondt i hodet," utbrøt min guide. Pengene ble uansett stoppet. Og hvert hull er en irriterende påminnelse for innbyggerne om at deres stemmer fremdeles ikke teller mye. Ikke overfor sterkere økonomiske makter, ikke overfor sine egne politikere.

Disse to stedene, treet og den halvferdige veien, var de to første stedene jeg ble kjent med i León. Det tok 5 minutter å kjøre fra det ene stedet til det andre. Jeg påstår ikke at det er noen direkte linje mellom dem. Men avmakt kan virke til å binde dem sammen. Og etter å ha hørt flere av innbyggerne snakke om dette treet og denne veien kan jeg i hvert fall si at disse to hendelsene assosieres med hverandre av mange. De huskes, de snakkes om, de irriterer. Og jeg er her for å høre etter. Også mellom linjene.

Nina møter Nica. Førsteinntrykk.

Jeg landa gjespende med kroppen på europeisk tid, men hodet var allerede helt innstilt på Nicatid og god tid. God tid som i at Nicatid ikke går så fort eller presist som de norske klokkene, at ting tar tid, og god tid i betydningen at dette skulle bli det beste semesteret! Det første møtet med et nytt land, med nye folk og nye måter å være i verden på er nesten som å møte en kommende kjæreste. Det er noe på gang, du vet ikke hva, men det er spennende, nytt og mest sannsynlig noe som vil endre deg. Noe du vil bli glad i. Noe hodet og kroppen din vil huske, kanskje resten av livet. Det gjelder bare å åpne øynene, sette tankene i fri, smile og se hva som skjer. 

Sekken ventet på meg, Flavio ventet på meg, og utenfor stod en bil. Spansken fungerte fremdeles, eller cubansken, med mange talende rester etter sju måneders feltarbeid i Trinidad de Cuba. Det var helt greit fikk jeg vite, også i Nica sluker man s'ene på slutten av ordene. Flavio og jeg snakket i ett helt til León, og allerede i bilen var det noe å lære om dette landet. Som at fartdumper kalles "sovende politimenn" (rå latter i bilen) og at den rare lukta stammer fra Nicareven som markerer langs veien. Så stoppa bilen foran hostellet Calle de los Poetas, og jeg hilste halvveis i svime på feltsjef Rigo (rundt klokken seks om morran norsk tid) før jeg sovna med en god følelse av å være framme.

Dette var natt til torsdag. Disse inntrykkene er lagret: 

Varme

Fuktig mørke

Flavios smil

Åpne bilvinduer

Trøtt og spent og glad sitring i kroppen

Nysgjerrige spørsmål

Humpete brostein

Høy musikk fra nabobaren

Lukt av mango og urin

Flere smil

En stor patio

Smatting fra gekkoen i taket

Lyden av sirisser utenfor vinduet

Deilig kaldt vann

Et rent laken

Buenas noches