Friday, December 04, 2009

Adiós for nå


Kjære hus, kjære hvilerom, arbeidssted, møtested, dansegulv, latterbule, samlingssted, vendepunkt og hjem, nå reiser jeg snart, og du blir igjen her i varmen sammen med skilpadda, kolibrien og hunden. I hovedgata, vest for sentrum, i hellingen ned mot havet. (Novemberregnet er over nå, så du kan senke de falmete, slitte skjørtene dine - beklager, men du er jo tross alt en gammel dame - for vannet vil ikke lenger true med å renne inn over trappene dine). Jeg skriver fordi jeg kommer til å savne deg og menneskene dine. Og fordi du nok ikke vet om alt det som har skjedd og blitt tenkt her innenfor dine vegger. For også hus må jo sove, de hviler i seg selv, stenger seg inne, vekk fra gata, lukker dørene og slukker lysene. (Jeg skjønte nok at du på magisk vis av og til fikk strømmen til å gå, når du hadde fått nok, når det ble for mye bråk, når du trengte fred). Jeg tenkte bare at du kunne ha moro av å vite om noen av disse hemmelighetene, så du har noe å le av mens jeg er borte. (Bare ikke le så høyt at alt støvet, alle fugleredene og alle insektene faller ned fra taket!)

Husherren din vil fortsette å komme og gå som et spøkelse, men ikke bekymre deg for ham, han dukker alltid opp til kaffen. Med eller uten arr (som du nok kan gjette deg til hvor stammer fra), og mer eller mindre søvnig (som vi også oftest vet grunnen til. Hos deg kjenner vi hverandre godt). Hushjelpen blir her hos deg og holder strengt oppsyn, men hun kan være litt distré, som du vet. Spesielt når hun er syk, som hun ofte er. Hun vasker og vasker og holder deg i orden, og det kan hvem som helst bli sliten av, for du har utallige besøkende, mange rom, store gulv, gamle tak som drysser og en hage som vokser deg over hodet før du vet ordet av det. Hunden er ung og for snill, ikke stol på at han vil vokte deg. Han ønsker alle velkommen. Og til deg kommer det mange gjester, både rare, skumle, spennende, søte, interessante, hyggelige og krevende. Venner og fremmede, elskere og fiender. Noen blir lenge, andre er på gjennomreise. (Jeg har etter fire måneder hos deg ennå ikke oversikt over alle dine mennesker). Så vær så snill kjære deg å lukke gatedørene ekstra godt mens jeg er borte, spesielt når det er mørkt.

Hold bare et øre åpent slik at du kan skille alle bankelydene fra hverandre. De små korte bankene lavt nede på døra er bare barna som vil ha godteri og litt penger etter å ha spilt et lite stykke musikk eller teater. Åpne for dem. Familiene deres trenger pengene. De kraftige, rytmiske bankene litt høyere opp er gatas tigger, han er jo ikke farlig, som du vet, men ikke åpne døra hvis du er sliten. Da må du høre på hele regla hans, om vind og vær og koloniherrer og faenskap, og det tar tid. Men åpne for ham noen ganger, også han trenger litt hjelp. Og de store, gamle tredørene dine er gode å banke på. Så er det alle gjestene, som også liker døra di. Vi vet sjelden hvem de er. Noen banker forsiktig, andre bestemt. Men vi får gjerne en anelse om de er hyggelige eller ikke. Jeg stoler på deg.

Hør også etter når gateselgerne går forbi, med sine myke, kraftige stemmer. Det er en god start på dagen, som vi vet, og de overdøver av og til trafikken, som aldri stilner. De to damene bruker å komme først, tidlig, rundt halv syv om morgenen, like etter at det har lysna. De synger rytmisk, høyt, om dagens tilbud. Kanskje du kunne åpne den lille luka øverst i den ene gatedøra, slik at stemmene når helt inn til hagen. Jeg håper de synger ekstra ofte for deg mens jeg er borte, håper klangen når helt inn på rommet mitt. Så virker det ikke så tomt når jeg kommer tilbake. Det vil være gjenklang.

Nå får forresten du og kolibrien kjøkkenet for dere selv om morgenen, de beste små timene av døgnet. Da sola ennå ikke har varmet opp taket og hagen fremdeles er duggfrisk etter natta. Da bare du og jeg og dyrene er våkne. Før huseieren våkner, hvis han er her, og setter på musikken og kaffen sin. Før hushjelpen kommer brasende inn og småkjeftende begynner å svinge vaskefilla over gårsdagens mange synder. Før de andre som har sovet i huset våkner. Og vi vet aldri helt hvor mange de er, disse overnattingsgjestene. Du har jo mange dører. Og et ekstra rom mot bakhagen, som alltid er åpent. Av og til har noen søkt tilflukt der i løpet av natta, oftest venner, og kommer søvnige inn på kjøkkenet utpå formiddagen. Forsyner seg med kafferester og frukt. Henger mot kjøkkenbenken og drømmer om gårsdagen. Ofte dukker det også opp nye kjærester, nye elskere, noen gråtende, andre hemmelighetsfulle og glade. Og så snakker vi dagen i gang, på kjøkkenet ditt. På forskjellige språk, med forskjellige planer. (Du må begynne å bli språkmektig, kjære deg!)

Her på kjøkkenet har det altså vært kyss og kos, krangel og fortrolige samtaler, tårer og annet søl, og det har blitt hvisket hemmeligheter, sunget, danset og bannet. Og knust glass. Laget mat til en gjeng fra fem forskjellige land. Vi vet forresten aldri hvor mange som kommer på middag hos deg. Men det blir alltid flere enn planlagt. Og bordet er alltid langt nok. Skilpadda og kakerlakkene har ofte sneket seg til frokost dagen etter, og du går aldri tom.

Du har vært et fantastisk møtested. Et godt sted å vente på at noe spennende skulle skje. Det kommer ofte folk med morsomme ideer innom deg. Det er bare å innstille seg på eventyr og ha litt tålmodighet, så banker det til slutt på døra di. Man må bare sørge for å være klar for det som måtte komme. Sekken min har alltid stått ferdig pakket, i tilfelle.

Og jeg har sovet så godt hos deg, med vinduene vid åpne mot natta, vinden og mørket. Og mot hagen din. (Det har også vært noen varme, vonde netter hvor jeg ikke har fått sove, men det har ikke vært din skyld. Noen netter var det rakettene, andre netter ikke). Jeg kommer snart tilbake, men jeg kommer til å savne deg. Du er vakrest i timen før sola går ned, når hagen blir mørkegrønn, rommene duse og takene dine rosa. Du er stillest på søndager. Du er gladest når det kommer flere gjester enn du har tallerkner (for vi finner alltid noen ekstra). Og jeg elsker deg før sola står opp. Vent på meg, er du snill.

Thursday, December 03, 2009

En natt langs veien

Huset var lite, av gammelt tre, leire og stein. Det var et hjem, et stoppested, et holdepunkt. Vi var i Nicaragua, ikke langt fra grensa mot Honduras. Og rett forbi det rant den panamerikanske hovedåren, mye rettere og bredere enn sine omgivelser. Den betyr muligheter og flyt for noen, stillestående liv i veikanten for andre.

Det bodde fire stykker i huset, bestemor, mor, far og Fabri på sju år. Han fylte sju år nettopp denne kvelden, og vi hadde spist tacos. Hjemmelagete maistortillas med litt kjøtt og kål. Far Fausto syklet hver dag over grensa til Honduras for å jobbe med jorda han leide og dyrket der. Flere gjorde som han, krysset grensen. Den eneste landegrensen de mest sannsynlig skulle krysse. Det var ikke jord å oppdrive på denne siden, hele området var en vernet nasjonalpark. Sykkelturen tok omtrent en time hver vei, og maisen, bønnene, grønnsakene og kornet han kom hjem med redda familien gjennom vinteren. I tillegg jobbet han som guide for turister i nasjonalparken. Min venn og jeg hadde kommet for å oppleve parken. Som trosset veien og grensa; den var grønn på begge sider.

Vi to gjestene hang i smale hengekøyer under halvtaket på forsiden, ti meter fra Den panamerikanske hovedveien, som er verdens lengste motorvei, nesten 48 000 kilometer sammenhengende, gjennom 14 land, bare avbrutt av en regnskog i midten. Den knytter Alaska og Argentina sammen. Og langs denne veien bor det folk, på hver sine sider av mer eller mindre synlige landegrenser.

Veien var opplyst av fullmånen, vi lå i skyggen, og det var natt. Jeg skulle sove. Men forbi oss fløt det svære lastebiler. Med jevne mellomrom blåste de forbi, som lysende, harde, anonyme insekter. Nordover. Sørover. Flest sørover. Lastet med varer. Plastikkstoler, kjøtt, korn, klær. Ting. De fløt gjennom land, forbi oss, som lå stille. Vi gynget bare svakt i vinden, som også var på vei sørover. Jeg følte meg liten. Utrygg. Klamret meg fast i den svaiende, svevende senga. Ville bli på stedet, natta gjennom, og ikke dras med i dette suget sørover. Jeg ville ligge stille, være stille, sove i fred. På dette stedet. Jeg fikk ikke sove.

Elven vi svømte i dagen etter kom fra Honduras. Bevegelse. Konstant. Over grenser. Grenser som egentlig ikke finnes? Men som er svært synlige og begrensende for noen.

Monday, November 16, 2009

Søndag uten grenser

"Min tankegang er i korthet denne: Hvad vinding er det i grunden - unskyld forresten hvis jeg kanskje har spurt om dette engang før - hvad vinding er det i grunden endog rent praktisk talt at man ribber livet for all poesi, al drøm, al skjøn mystik, al løgn? Hvad er sandhet, vet De det?"

Knut Hamsun: Mysterier

Det var søndag, det var sol og stranda lå øde. Jeg løp alene på en smal stripe av sand mellom hav og mangroveskog. Bena og tankene fløy av seg selv. Sola var så sterk at grensa mellom land og vann dirret og fløt i en uklar, vannklar dis. Fargene gikk i ett, og sanda ga etter. Lufta smakte salt. Jeg skulle møte et reisefølge ved et hus, det eneste huset. Men jeg fant ikke noe hus, og løp til stranda forsvant i havet. På vei tilbake møtte jeg allikevel følget mitt; tidevannet hadde vært sterkere enn de trodde - og båtmotoren svakere. Den lokale kjentmannen kjente naturreservatet ut og inn og lurte på hvor langt jeg hadde løpt. "Til stranda sluttet," sa jeg.

"Møtte du noen?" spurte han. "Nei, jeg har vært helt alene," svarte jeg med saltsmak i munnen og en blødende fot. Jeg husker ikke hva jeg tråkket på. "Er du sikker?" sa han da. Han så tvilende på meg. "Da har du i så fall vært heldig. Dvergene lot deg løpe. Og det skal du være glad for. Noen ganger bortfører de folk, tar dem med inn i skogen og plager dem hele dagen. Når de kommer ut igjen husker de ikke hvor de har vært eller hva de har gjort. Og det er ikke alltid de slipper ut igjen heller. Faren min ble lurt med en gang, og han er fremdeles redd for dem. For dvergene. Neste gang får du ikke løpe så langt. Alene i hvert fall".

Jeg vet ikke hva sannhet er. Bare at det hadde vært en fantastisk tur, og at det var god nok plass der mellom skog og vann. Plass til mystiske mellomrom.

Tuesday, November 10, 2009

Møter. Snart.

Foto: Flavio Parajón Blanco

Å flytte til et nytt land er som å lære å gå på nytt. Bare enda litt vanskeligere. Eller litt morsommere. Innimellom. Etter hvert. For du kan allerede gå, bare ikke på den rette måten. Så før du kan lære deg denne nye rytmen må du legge av deg noe av det gamle. Du må stille både hode og kropp inn på nye møter, nye frekvenser, nye stemmer. Du må finne noen til å lede deg, og du må høre etter. Du kan også la være. Men da vil du bli sittende alene.

Det må lyttes. Lyttes godt, med vidåpne følelser. Selv om du ikke forstår.

For amor, du er jo ikke herfra. Amorsita, du må gjerne være her. Vi liker deg. Det er god plass. Her. Hos oss. Bli. Men vær litt stille. Hør etter. Ikke bli utålmodig. Ikke gå. Jeg mente det ikke. Det var ikke sånn ment. Du skjønner, jeg har vært syk i det siste. Jeg er sliten. Se meg. Se på meg. Jeg har annet å tenke på. Men det er fint at du er her. Bare hør etter. Selv om jeg er stille. Pust rolig, som jeg. Kom hit, inn i skyggen. Nå ser jeg på deg. Men du trenger ikke svare. Ikke still flere spørsmål. Bare hør etter. Hør meg. Se meg. Føl meg. Gråt med meg. Eller du kan godt le også. Snart. Bare vent litt. Vent til jeg er klar. Vent på regnet. Hør etter. Jeg ser at du er sliten. Det er jeg også. Jeg har vært det lenge. Jeg ser at du ikke forstår. Det gjør ikke jeg heller. Det er ikke lett. Men jeg ser at du prøver. Og jeg setter pris på det. Det er varmt. Vi er varme. Det blir snart mørkt også. Kanskje vi skal være stille. Sammen.

Så er vi stille. Jeg stilner. Døser. Mellom stemmer, mellom steder. Det er ikke like lett alltid å treffe riktig frekvens, der hvor vi kan møtes, høre hverandre. Trådene er tynne. Smilene skjøre. Det kommer blaff hjemmefra, innefra, gamle stemmer, og jeg snubler. I ord og andre feller. Men det er så fantastisk når det løsner. Når vi møtes og ordene gir mening, for begge. Når noe læres. Når møtene blir gode. Snart.

Monday, October 26, 2009

Også galskap er herlig relativt

Europa hadde stilt klokka, jeg var her i León uten klokke, i en taxi, og lurte på om klokken var to eller tre på ettermiddagen. Det var søndag, og tiden stod tilsynelatende stille i varmen. Sjåføren så på meg i speilet og lo. Høyt. Han overdøvet nesten radioen, der en indignert advokat snakket om Ortegas omstridte endring av Grunnloven mandag forrige uke. Landet har nærmest stått på hodet den siste uken etter denne tvilsomme manøveren mot nok et gjenvalg.

"Her har vi ikke endret tiden, regjeringen vil ikke, de er ikke så gale som politikerne deres. Man kan endre mye, men ikke tiden". Sa han og lo enda høyere.

Nei. Sa jeg. Hva vet vel jeg om galskap?

Wednesday, October 21, 2009

Natur: 1 Menneske: 0



"Reality - that is, the world that surrounds us - exists by itself here, has a life of its own, and was not invented by man as it was in the United States".

Octavio Paz: The labyrinth of solitude.

Cerro Negro er Nicaraguas yngste vulkan. Den lukter svovel, ryker og puster varm damp, og folk i León husker godt siste utbrudd, for ti år siden, da det siste krateret åpnet seg, lava veltet ut av jordens indre og byen ble dekket av et ti centimeter varmt lag med aske. Det er flere aktive vulkaner rundt byen. Landskapet her er ungt, det har voksesmerter. San Cristóbal, den høyeste, har alltid en hette av hvit damp, og fra toppen kan man høre eksplosjoner, steinras, buldring og dype drønn. Den lever. Den kan når som helst vise krefter igjen. Og vi kan bare vente. Eller late som om vi behersker elementene ved å klatre opp på vulkanen og løpe ned igjen. Men bare så lenge vulkanen vil. Den er størst.

I svømmebassenget må jeg hver morgen ploge meg plass blant kakkerlakker, frosker, maur, gekkoer og andre kryp som har inntatt vannet i løpet av natten. Jeg må passe på å svømme om morgenen, før sola blir for sterk, og før ettermiddagsregnet får bassenget til å flyte over. Dessuten blir det fort mørkt, veldig mørkt.

På stranda er Stillehavet sjefen. Det overdøver oss konstant, fyller ører, nese og hals med salt, sjøstjerner og grus, og spiser rett og slett opp hele stranda ved høyvannstid. Da er det bare å trekke seg unna, under tak, vekk fra dønningene, i ly for lynene som lyser opp hele horisonten, glimtvis. Men vinden kommer vi ikke unna, den feier oss bestemt opp i hengekøyene hvor vi hele natta gynger i en tynn tråd. Før sola vekker oss igjen. Tidlig, for tidlig, for hoder trøtte og tunge av sol, vind og havluft.

Hjemme i byen er det også flytende grenser mellom inne og ute, mellom oss og denne naturen. Regnskurene lager ofte elver av gatene, vannet renner inn og bilene flyter avgårde. Huset er bygd rundt en åpen patio, en hage, men av og til virker det som om det er hagen som definerer grensene, at den egentlig omringer oss og lar huset stå der på værets nåde. Som hver dag enten steker oss i solvarme, spyler oss i regnskyll eller overdøver oss med torden. Selv om vi trekker innerst inn under halvtaket i svalgangene når regnet oss. Og det gamle tretaket lever også, det knirker, drysser, truer stadig med å slippe ned all verdens innsekter. Og vi må være forsiktige når vi beveger oss rundt mellom rommene, så vi ikke snubler i skilpadder, iguanaer, hunder, katter eller mus. Vi er i veien. Vi er små. Vi må tilpasse oss, og naturen - altså, den verden som omgir oss her - kunne ikke ha brydd seg mindre.

Noen finner det unaturlig å skille mellom dyr og mennesker, natur og kultur. Her får man virkelig følelsen av at grensen mellom disse menneskeskapte kategoriene flyter over i hverandre, og at vi mennesker på ingen måte har ledelsen. Vi må forholde oss til den naturlige døgnrytmen, men vi passer ikke helt inn. Vi kjemper mot, ikke med. Og vi har ikke noe vi skulle sagt.

Monday, August 17, 2009

MENN møter kvinne

Jeg lå der alene, med bikini på, men akk så naken. De var fem, jeg var én. Hunkjønn. De nærmet seg, bredbente, feite, stirrende, svette, fulle av testosteron. De eide stranda. Den var fem kilometer lang. Vi var alene. Og jeg var i veien. Jeg lå på magen, med et kompendium foran meg. Det dekket ikke mye. Jeg tittet opp, forsiktig. De var like ved meg, fem i bredden. To med cowboyhatt. Svetten rant ned i øynene mine. De hadde sola bak seg, skyggene virket enorme. Jeg følte meg enda mindre. Og veldig hvit. Og veldig lite mann. De hadde sagt at det ikke var normalt for jenter å ligge og sole seg alene. Jeg insisterte selvfølgelig på å sole meg alene. Ærlig talt. Men akkurat nå angret jeg. Det var riktignok folk i strandhuset 200 meter unna, men jeg ville helst ikke reise meg. Sanda var brennende varm, og hvis jeg reiste meg opp ville de jo se hele meg. Så jeg gjorde meg så liten og flat jeg kunne, og gjemte meg bak kompendiet. Nå var de på høyde med hodet mitt, litt lenger ned mot vannet. Alle fem. De gikk saktere. Og stirret. Og stirret. De. Kledde. Av. Meg. Med. Øynene. Herregud. Jeg måtte skifte taktikk. Så jeg stirret tilbake. Hardt. Og de lo. Pekte. Jeg prøvde å se stor ut. Som om jeg eide stranda, eller i hvert fall den lille flekken jeg lå på. Og ble brutalt gjennomskuet. De vred hodene 180 grader rundt, kastet fem siste, lange blikk på meg før de vagget videre nedover stranda. Og jeg lå tilbake som en hvit klut. Au. Det var ikke bare sola som brant.